diabetes – Store medisinske leksikon (original) (raw)

Bukspyttkjertelen

Bukspyttkjertelen (pancreas) produserer normalt insulin, som bidrar til at kroppens celler tar opp næring. Ved diabetes er denne produksjonen redusert eller fraværende. Her er bukspyttkjertelen og tolvfingertarmen (duodenum) illustrert.

Diabetes mellitus (oftest bare kalt diabetes) er en gruppe sykdommer som skyldes at kroppen ikke produserer nok insulin eller at insulinet virker for dårlig. Insulin trengs for at cellene skal ta opp næring. Når kroppen ikke produserer insulin eller når insulinet ikke virker godt nok, fører det til at cellene ikke tar opp nok næring og man får høyt blodsukker.

Faktaboks

Uttale

diabˈetes

Etymologi

av gresk _diabainein ‘_å renne igjennom’ og latin mellitus, ‘søt’

Også kjent som

sukkersyke, men det anses nå som et foreldet begrep

Hovedtypene er diabetes type 1 og diabetes type 2, som er to forskjellige sykdommer med til dels ulik behandling.

Symptomer ved betydelig forhøyet blodsukker er hyppig vannlating, tørste, vekttap og nedsatt allmenntilstand. Ved ubehandlet insulinmangel kan man utvikle diabetisk ketoacidose (syreforgiftning) som krever umiddelbar sykehusbehandling. Hvis blodsukkeret bare er lett forhøyet, som ved diabetes type 2 i tidlig fase, har man oftest ingen symptomer.

Den største utfordringen i behandlingen av diabetes er å regulere blodsukkeret så godt at man unngår skader på lang sikt, uten at behandlingen fører til alvorlige episoder med lavt blodsukker (hypoglykemi).

Senkomplikasjoner av høyt blodsukker over tid kan være:

Utbredelse

I Norge hadde anslagsvis 316 000–345 000 personer (5,9–6,4 prosent av befolkningen) diabetes i 2020. Av alle med diabetes har cirka 90 prosent diabetes type 2 og cirka 10 prosent diabetes type 1 eller andre sjeldnere diabetesformer. Anslagsvis 60 000 nordmenn har diabetes uten å vite det, oftest diabetes type 2 i tidlig fase. Forekomsten av diabetes er økende, i hovedsak fordi økt forekomst av fedme har ført til økt forekomst av diabetes type 2.

I 2021 ble det anslått at 422 millioner voksne har diabetes på verdensbasis.

Ulike typer diabetes

Diabetes type 1

Diabetes type 1 skyldes en fullstendig (eller nesten fullstendig) insulinmangel som følge av at bukspyttkjertelen slutter å produsere insulin. Sykdommen kan opptre i alle aldre, men opptrer ofte i barne- eller ungdomsår eller i tidlig voksen alder.

Diabetes type 1 som oppstår i godt voksen alder, har ofte en mye langsommere sykdomsdebut; denne diabetesformen kalles «latent autoimmune diabetes in adults» (LADA).

Diabetes type 2

Diabetes type 2 er den hyppigste formen for diabetes og utgjør opptil 90 prosent av alle tilfeller av diabetes. Tradisjonelt er diabetes type 2 en sykdom som oppstår i godt voksen alder, men kan nå også sees hos barn og ungdom som følge av økt forekomst av fedme i ung alder.

Andre diabetestyper

Det finnes en rekke sjeldnere diabetestyper som verken er type 1 eller type 2:

Diagnostikk

Øverst: Inne i betacellen produseres proinsulin som lagres i egne sekretgranula. Før sekretgranula smelter sammen med cellekjernen og tømmer ut i sitt innhold, spaltes proinsulin i c-peptid og insulin. Man kan derfor bruke c-peptid til å undersøke hvor mye insulin som blir produsert, fordi mengden c-peptid vil tilsvare mengden insulin. Nederst: Ved at insulin binder seg til en reseptor på celleoverflaten, formidles et signal inn i cellen, som gjør at den kan ta opp næring.

Diagnosen diabetes stilles vanligvis ved måling av glykert hemoglobin (HbA1c) i blodprøve. HbA1c gir informasjon om gjennomsnittsblodsukkeret de siste 4–12 ukene, og verdi på 48 mmol/mol (6,5 prosent) eller mer betyr at man har diabetes. HbA1c-målingen kan gi feil resultat blant annet hvis man har anemi eller hvis diabetes har utviklet seg veldig raskt. Diabetes kan også påvises ved å måle blodsukker på minst 7,0 mmol/l i fastende blodprøve eller minst 11,1 mmol/l to timer etter en sukkerbelastningstest med inntak av 75 gram glukose oppløst i vann. Disse grenseverdiene er satt fordi høyere nivå medfører økt risiko for diabetiske senkomplikasjoner. Sukkerbelastningstest utføres nå nesten bare ved spørsmål om svangerskapsdiabetes.

Når diabetes er påvist, må en finne ut hvilken diabetestype som foreligger. Oftest vil det dreie seg om å skille mellom diabetes type 1 og type 2. Diabetes type 1 kan som regel påvises ved blodprøve som måler antistoffer mot komponenter av bukspyttkjertelens betaceller. Disse antistoffene er uttrykk for den autoimmune betennelsen som foregår ved diabetes type 1.

Behandling

Diabetes type 2 behandling

Figuren viser hvordan forskjellige legemidler virker mot diabetes type 2.

Behandlingen avhenger av hvilken type diabetes man har.

Type 1 diabetes

Diabetes type 1 krever livslang behandling med insulin. Insulin injiseres i underhuden. Det finnes en rekke ulike insulinpreparater, med ulik tid til effekten inntrer, og med ulik varighet av effekt. Insulinbehandling ved diabetes type 1 gis enten som mangeinjeksjonsbehandling eller som insulinpumpebehandling.

Type 2 diabetes

Hos personer med diabetes type 2 bør kostendringer, mosjonstiltak og vektreduksjon ved overvekt og fedme være det grunnleggende i behandlingen. I milde tilfeller eller tidlig fase kan dette være tilstrekkelig til å holde blodsukkeret godt regulert. Dersom livsstilstiltak ikke er tilstrekkelig starter man med et tillegg av blodsukkersenkende medisiner.

Komplikasjoner ved diabetes

Diabetes kan medføre både akutte og kroniske komplikasjoner (senkomplikasjoner). Mye av oppfølgingen og behandlingen av diabetes er rettet mot å forhindre utvikling av komplikasjoner.

Akutte komplikasjoner

Ketoacidose, eller syreforgiftning, kommer av opphopning av ketonlegemer. Ved uttalt insulinmangel (for eksempel hvis man har glemt å sette insulin, hvis insulinbehovet har økt som følge av infeksjoner, eller ved insulinpumpesvikt) vil ikke kroppens celler være i stand til å ta opp glukose fra blodet. De blir dermed nødt til å bruke andre stoffer som energikilde og dette øker dannelsen av ketonlegemer. Ubehandlet kan tilstanden gå over i alvorlig hyperglykemisk koma. Tilstanden krever rask sykehusbehandling med væske, insulin og korreksjon av saltinnholdet i blodet. Tilstanden forekommer hyppigst ved diabetes type 1, men et liknende sykdomsbilde med eller uten syreforgiftning kan også sees ved diabetes type 2.

Hypoglykemi (lavt blodsukker eller føling) opptrer oftest hos personer med diabetes type 1, men kan også opptre hos personer med diabetes type 2 som behandles med insulin eller sulfonylureaderivater. Insulindoseringen er en stadig balansegang der man vil sikre at blodsukkeret er lavt nok til at senkomplikasjoner ikke utvikles, samtidig som man vil unngå at blodsukkeret blir ubehagelig eller farlig lavt. Når blodsukkeret faller under cirka 3 mmol/l, vil de fleste oppleve ubehag som rask puls, uro, svette, hjertebank, sterk sult og angst. Dette er varsler om at man må få i seg karbohydrater for å unngå at blodsukkeret synker ytterligere. Dersom en slik advarsel neglisjeres og blodsukkeret fortsetter å falle, vil det opptre symptomer fra sentralnervesystemet som uro, nedsatt bevissthet og i verste fall kramper og bevisstløshet. Slik alvorlig hypoglykemi krever behandling med glukagon eller med glukose intravenøst. Noen får redusert evne til å merke hypoglykemi etter mange år med diabetes.

Senkomplikasjoner

Proliferativ diabetisk retinopati

Her er netthinnen avbildet med nydannelse av kar på grunn av diabetes, såkalt proliferativ diabetes retinopati.

Diabetiske senkomplikasjoner deles inn etter om de rammer små eller store blodårer: mikrovaskulære og makrovaskulære komplikasjoner. Risikoen for disse komplikasjonene har gått ned de siste tiårene som følge av bedret blodsukkerkontroll, bedre behandling av hjerte- og kar-risikofaktorer og bedrede muligheter til å oppdage og behandle senkomplikasjonene på et tidlig stadium.

Mikrovaskulære komplikasjoner

De mikrovaskulære komplikasjonene skyldes et for høyt blodsukker over mange år og rammer små blodårer rundt om i kroppen. Spesielt øyne (netthinnen), nyrer og perifere nerver er utsatt for denne type skade, som bare sees hos personer med diabetes. Hvis blodsukkeret er så godt regulert at HbA1c over tid er omkring 53 mmol/mol (7,0 prosent) eller lavere, er risikoen meget lav for å utvikle mikrovaskulære komplikasjoner. Risikoen øker gradvis ved høyere blodsukkernivå.

Ved diabetisk netthinnesykdom (retinopati) gjennomgår de små blodårene på netthinnen forandringer som gir utposinger (mikroaneurismer), blødninger og lekkasjer. Ved mer uttalt netthinnesykdom (proliferativ retinopati) dannes det nye blodårer på netthinnen. Slike nydannede årer er skjøre og brister lett med større blødninger som følge. Det kan også oppstå ødem i macula (området hvor skarpsyn og fargesyn sitter) med rask synsnedsettelse som følge.

Retinopatien utvikles over mange år og kan bremses og eventuelt stoppes, dels ved bedret blodsukkerkontroll og blodtrykkskontroll, og dels ved behandling med laser, injeksjon av medikament som hemmer karnydannelsen, eller mikrokirurgi. Det er derfor viktig at alle med diabetes kontrolleres hos øyelege med ett til to års mellomrom (først etter fem års sykdomsvarighet ved diabetes type 1). Diabetisk retinopati kan føre til blindhet. I land med god tilgang til medisinsk behandling har risikoen for synstruende retinopati gått kraftig ned de siste tiårene, som følge av bedrede muligheter til god blodsukkerkontroll og til oppfølging og behandling hos øyelege.

Diabetisk nyresykdom (nefropati) gir seg først utslag i økt utskillelse av protein (albumin) i urinen. Prosessen fra en slik begynnende sykdom til nyresvikt tar mange år og kan stoppes ved bedret blodsukkerkontroll og samtidig behandling med blodtrykksmedikamenter som hemmer renin-angiotensin-systemet (ACE-hemmere, angiotensin II-reseptorblokkere). Det er derfor viktig at alle med diabetes får kontrollert urinen årlig (først etter fem års sykdomsvarighet ved diabetes type 1) for å oppdage begynnende økt utskillelse av protein. Terskelen for å starte nyrebeskyttende blodtrykkssenkende behandling er da meget lav. Diabetisk nyresykdom kan lede til nyresvikt som krever dialysebehandling eller nyretransplantasjon. Risikoen for slik nyresvikt har gått betydelig ned de siste tiårene, som følge av bedrede behandlingsmuligheter.

Ved diabetisk nervesykdom rammes oftest mange perifere nerver (polynevropati), dels som følge av sykdom i små blodårer som forsyner nervene med oksygen og næringsstoffer. Dette kan gi en lang rekke forstyrrelser som smerter, nedsatt følelse, motoriske forstyrrelser, vannlatingsbesvær, forsinket ventrikkeltømming, diaré og impotens. Diabetisk polynevropati i føttene øker risikoen for å få diabetiske fotsår, og det er viktig med jevnlig inspeksjon av føttene. Behandlingen av diabetisk polynevropati retter seg i første rekke mot å dempe symptomene. Sykdommen kan forebygges ved god blodsukkerkontroll. Diabetes kan enkelte ganger også føre til sykdom i én enkelt nerve (mononevropati) eller i proksimale nerver (proksimal diabetisk nevropati eller amyotrofia diabetica).

Diabetes kan også gi økt risiko for sykdommer i bindevevet i hender og skuldre.

Makrovaskulære komplikasjoner

Med makrovaskulære diabeteskomplikasjoner menes hjerte- og karsykdommer som også kan opptre hos personer uten diabetes, men som forekommer oftere hvis diabetes er til stede:

Høyt blodsukker spiller en mindre rolle i utviklingen av disse sykdommene. Høyt blodtrykk, høyt kolesterol, fedme og røyking er vel så viktige årsaker. Forebygging av hjerte- og karsykdom hos personer med diabetes innebærer en aggressiv behandling av alle disse risikofaktorene. Dødeligheten av hjerte- og karsykdommer har gått ned blant personer med diabetes de siste tiårene, på lik linje med personer uten diabetes. Men risikoen for slike sykdommer er fortsatt doblet blant personer med diabetes sammenliknet med befolkningen generelt.

Fotsår og infeksjoner

Kombinasjonen av nerveskade og nedsatt blodstrøm til føttene gjør at mange mennesker med diabetes har høy risiko for fotsår. Slike fotsår kan oppstå uten at vedkommende kjenner det på grunn av nedsatt smertesans. Et høyt blodsukker gir også økt infeksjonstendens, og dette fører fort til betennelse i sår på føttene. Dersom en slik tilstand ikke kommer raskt til behandling, kan infeksjonen spre seg i foten og i verste fall føre til gangren (koldbrann) som må behandles med amputasjon. De fleste fotsår kan unngås ved at man identifiserer de personene som har høy risiko og sørger for opplæring i forebyggende fotpleie og nødvendig kontroll og oppfølging.

Navnet diabetes mellitus viser til at sykdommen ubehandlet vil føre til stor mengde søtlig urin på grunn av sukker i urinen (glukosuri). Det var det viktigste kjennetegnet ved sykdommen i eldre tider, før det ble mulig å måle blodsukkeret. Sukkersyke ble tidligere brukt som et annet navn på diabetes mellitus, men anses nå som et foreldet begrep.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer (10)