celle – Store norske leksikon (original) (raw)
Celler fra munnhulen sett i lysmikroskop med 1000x forstørrelse. Disse kalles epithelceller. I munnhulen har vi også ulike bakterier. Vi kan se cellekjernen og cellemembranen på cellene fra munnhulen. Vi kan også lett se bakterier. Legg merke til hvor små bakteriene er i forhold til epithelcellene.
Gjennom et mikroskop (400x forstørret) sees cellene i en mose tett i tett ved siden av hverandre i bladet. Celleveggen sees som brune kanter rundt cellene. Hver celle inneholder mange kloroplaster, som ser ut som små grønne kuler.
En celle er den minste enheten for liv. Alle organismer er bygget opp av enten én eller flere celler.
Faktaboks
Alle bakterier og noen dyr, planter og sopp består av bare én celle. Disse kalles encellede organismer. Noen organismer kan bestå av flere identiske celler og danner da kolonier. De aller fleste organismer består av mange ulike celler, som samarbeider på ulike måter. Antallet celler i slike organismer er vanligvis enormt stort, og avhenger blant annet av hvor stor organismen er. En elefant har for eksempel flere celler enn en mus. Hvert menneske består av et sted mellom 30 og 40 billioner celler.
De fleste celler er så små at man ikke kan se dem med øynene, men noen er veldig store, som et egg. Noen celler (nerveceller) kan strekke seg helt fra én ende av kroppen til en annen. De fleste celler kan vi kun observere gjennom mikroskop.
Alle celler har en hinne av fett som fungerer som en grense til omgivelsene og til andre celler, en cellemembran.
Alle celler har noen egenskaper til felles, men det er også mye som kan gjøre celler veldig ulike. Ulike typer celler kan løse ulike oppgaver, som å være celler i muskler, celler som beskytter mot sykdom, eller celler som sprer sykdom. Ulike celler i en organisme har ulike funksjoner og i en organisme har vi derfor mange ulike celletyper. For eksempel har mennesker omtrent 220 ulike celletyper i kroppen. Nesten alle celler inneholder arvemateriale som forteller hva cellen skal gjøre.
Alle celler kan dele seg ved hjelp av celledeling og på denne måten videreføres arvematerialet til neste generasjon celler. Alle celler stammer fra eksisterende celler. Dette innebærer at alle celler stammer fra en urcelle som var begynnelsen på alt liv på Jorda for omtrent tre milliarder år siden.
Alle celler trenger også energi for å utføre ulike oppgaver. Celler er derfor i stand til å omdanne næringsstoffer til energi i en prosess som kalles celleånding.
Alle celler har en bestemt levetid. Noen celler lever i noen få timer andre i flere år. Celledød er en nøye kontrollert prosess både blant encellede og flercellede organismer. Når cellen dør fyller den ikke lenger kriteriene for liv. Døde celler løses etter hvert opp til ulike organiske og uorganiske molekyler som gjenbrukes av andre organismer.
Cellenes fellestrekk
Alle celler har noen grunnleggende fellestrekk:
- inneholder arvemateriale i form av DNA
- har evnen til å danne nye celler gjennom celledeling
- har metabolisme og kan omdanne sukker, proteiner og fett til energi i form av ATP
- kan lage sine egne proteiner basert på informasjon i arvematerialet
- kan kommunisere med omgivelsene og respondere på endringer i miljø
- kan ta opp næring fra omgivelsene og kvitte seg med avfallsstoffer
- Les mer om: cellens oppbygning, celledeling, DNA, metabolisme, proteinsyntese
Celler med og uten kjerne
Hvert DNA-molekyl inneholder flere tusen ulike gener, det vil si informasjon om proteiners oppbygging. DNA-molekylene er dermed for store til å komme ut av kjernen. Syntese av proteiner foregår i cytoplasma. Når et protein skal dannes, skjer derfor først en kopiering av den delen av DNA som inneholder oppskriftene for proteinet (1). Kopien som dannes kalles pre-mRNA. Det inneholder overflødige biter som først må kuttes vekk. Det ferdige bearbeidede mRNA sendes ut av kjernen (2). I cytoplasma bindes mRNA til ribosomer, som hekter aminosyrer sammen i en rekkefølge bestemt av aminosyrerekkefølgen. Den spesielle fasongen, eller konformasjonen, bestemmer proteinets funksjon.
Celler deles gjerne inn i:
- celler uten kjerne (prokaryote)
- celler med kjerne (eukaryote)
- en mellomting, som kalles arker
Bakterier er prokaryoter. Plante- og dyreceller, sopp og alger hører til eukaryote celler.
Arkene er en gruppe organismer som regnes som en mellomting mellom prokaryote og eukaryote celler. Vi finner dem ofte i mer ekstreme miljøer, som for eksempel i varme kilder eller i veldig salte miljøer.
- Les mer om prokaryoter, eukaryoter og arker: liv – systematisk inndeling
Prokaryoter – celler uten kjerne
Prokaryote organismer, eller bakterier, har en veldig enkel oppbygging. Bakteriene har arvematerialet sitt liggende løst i cytosol. Disse cellene lever hele sitt liv som en encellet organisme.
Bakteriene kan allikevel leve i tett kontakt med andre bakterier og sender ofte signaler til hverandre og er svært villige til å dele genetisk materiale. Denne delingskulturen mellom bakterier spiller en viktig rolle når gener for antibiotikaresistens spres mellom bakterier.
Eukaryoter – celler med kjerne
Alle eukaryote celler har en cellekjerne hvor arvematerialet ligger beskyttet. En del eukaryote organismer kan leve hele sitt liv som en enkelt celle. Disse kalles for protister og er en stor gruppe organismer som omfatter encellede alger, protozoer og noen sopper.
De fleste eukaryote celler lever allikevel i tett kontakt med hverandre og danner organer og vev i større flercellede organismer. Alle planter og dyr, og mange sopper og alger er eukaryote organismer.
Cellene blir ulike gjennom celledifferensiering. Organeller er strukturer inne i cellen som har ulike funksjoner.
Plante- og dyreceller
De tønneformede cellene til grønnalgen Spirogyra ligger på rekke, koblet sammen i endene. Kloroplastene er spiralformede.
Planteceller og dyreceller har en rekke kjennetegn som er felles for dem:
- cellemembran
- cellekjerne med arvestoff i form av DNA
- mitokondrier som driver celleånding
- celleskjelett
Strukturer vi finner i dyreceller, men ikke i planteceller er:
- små membranblærer kalt lysosomer som bryter ned næringsstoffer
- strukturer kalt sentrioler, som er viktige i celledeling
- flageller (finnes også hos noen plantespermier)
Strukturer vi finner i planteceller, men ikke i dyreceller er:
- en stor membranblære kalt vakuole som både lagrer og bryter ned næringsstoffer
- cellevegg dannet av cellulose som stiver opp og gir støtte til plantecellen
- kloroplaster som driver fotosyntese
- kanaler som kan gå mellom cellene, kalt plasmodesmata