eggstokkreft – Store medisinske leksikon (original) (raw)
Eggstokkreft kan utgå fra eggstokkene, eggleder eller bukhinnen.
Eggstokkreft er en samlebetegnelse på kreft som utgår fra eggstokk, eggleder eller bukhinnen.
Faktaboks
Også kjent som
cancer ovarii
En rekke ulike celletyper i eggstokkene kan gi opphav til kreft. Det er derfor mye variasjon i vekstmønster, aggressivitet og spredning av svulsten. Det vanligste er svulster som utgår fra en celletype som kalles overflateepitel. Slike svulster kalles karsinomer.
Forekomst
I Norge diagnostiseres rundt 500 nye tilfeller med eggstokkreft årlig. Forekomsten øker med økende alder. Median alder for sykdomsdebut er 68 år. Sykdommen forekommer sjelden hos kvinner under 40 år.
Årsak og risikofaktorer
Årsaken til eggstokkreft er i de fleste tilfellene ukjent. I 10–20 prosent av tilfellene finnes det en arvelig predisposisjon hvor kvinner med visse medfødte mutasjoner har en økt risiko for sykdommen. De mest kjente arvelige mutasjonene er i genene BRCA1 og BRCA2.
Risikofaktorer kan være infertilitet, tidlig debut av menstruasjon, sen menopause, endometriose og ubalanse i hormonene østrogen og progesteron. Noen av risikofaktorene forklares med at et høyt antall eggløsninger i løpet av livet gir en økt risiko, og i tillegg annet som gir en inflammasjon.
Redusert antall eggløsninger, for eksempel på grunn av flere graviditeter, amming og bruk av p-piller i mer enn fem år, kan redusere risikoen. Det er også beskyttende dersom eggledere fjernes i forbindelse med annen planlagt kirurgi (fjerning av livmor, sterilisering).
Symptomer og tegn
Det er ingen symptomer som er typiske for diagnosen. Eggstokkreft gir også svært få symptomer før det foreligger spredning. Det vanligste er spredning til bukhulen.
Hvis kreften har spredt seg til bukhulen, kan man få diffuse symptomer som økende bukomfang, diffuse magesmerter, endret vannlating eller avføringsmønster. Symptombildet kan variere ut fra spredningsmønsteret.
Regelmessige helseundersøkelser (screening) for å oppdage eggstokkreft på et tidlig tidspunkt, for eksempel ved ultralydundersøkelse, har ikke vist effekt på overlevelsen i studier.
Diagnose
Illustrasjonen viser fire stadier av eggstokkreft. Her er det en kreftsvulst i hver eggstokk som vokser. Stadiene bygger på svulstens størrelse og hvor mye den har spredd seg. I stadium 1 er kreftsvulsten begrenset til eggstokkene. I stadium 2 er utbredelsen begrenset til bekkenet. I stadium 3 er det spredning til bukhinnen eller lymfeknuter bak i buken. I stadium 4 har kreften spredd seg til andre organer i buken eller utenfor buken.
Diagnosen stilles på bakgrunn av gynekologisk undersøkelse, blodprøver og ulike bildeundersøkelser. Bildeundersøkelsene inkluderer ultralyd utenpå magen og/eller inne i skjeden (transvaginal ultralyd), i tillegg til CT-undersøkelse.
Blodprøve alene kan ikke stille diagnosen.
Behandling
Behandlingen for eggstokkreft er i Norge sentralisert, noe som innebærer at pasienter kan bli henvist til et annet sykehus enn lokalsykehuset for behandling.
Primærbehandlingen er en kombinasjon av kirurgi og cellegift. Ved kirurgisk behandling fjernes som regel eggstokken, egglederen, livmoren, nærliggende lymfeknuter og en fettholdig bindevevsfold i bukhulen (det store oment). Det kan også være aktuelt å fjerne deler av tarmen. Den kirurgiske behandlingen må tilpasses den enkelte sykdom og pasient.
Cellegift har også en sentral plass i behandlingen og gis som regel etter kirurgi. Noen vil også få cellegift før operasjon for å redusere sykdomsutbredelsen, såkalt neoadjuvant behandling.
Siden midt på 2010-tallet har det blitt tilbudt målrettet behandling til pasienter med eggstokkreft. Denne behandlingen tilbys ut fra egenskaper i kreftsvulsten og hvor mye eller hvordan den har spredt seg. Enkelte pasienter vil derfor tilbys legemidlene Poly(ADP-ribose)-polymerase (PARP)-hemmere og angiogenesehemmeren Bevacizumab som vedlikeholdsbehandling.
Prognose
Utsiktene for helbredelse er avhengig av egenskapen til den enkelte svulsten, mulighetene for kirurgisk behandling og hvor langt sykdommen har utviklet seg ved diagnosetidspunktet. Andelen som får tilbakefall av sykdommen etter primærbehandling er høy. Totalt lever om lag halvparten i fem år eller lenger etter at diagnosen er stilt.