gallegangene – Store medisinske leksikon (original) (raw)

Gallegangene er galleledende ganger fra leveren og galleblæren. Vi skiller mellom et gallegangssystem som finnes inni leveren (intrahepatisk) og utenfor leveren (ekstrahepatisk) som fungerer slik:

1. Levercellene danner galle som ledes ut i små gallekapillarer (canaliculi biliferi). Gangene er små kanaler mellom cellene, uten eget epitel. De tømmer galleinnholdet ut i
2. epitelkledde galleganger (ductuli interlobulares) mellom de små leverlappene, og forener seg igjen til
3. større galleganger (ductuli biliferi) som går sammen med blodkarene til leveren. De samler seg i
4. hovedgangen fra høyre og venstre leverhalvdel (ductus hepaticus dexter & sinister). Disse to forener seg til den felles ductus hepaticus communis, som kommer ut av leverporten. Den sender ut en sidegren,
5. galleblæregangen (ductus cysticus) til galleblæren, og fortsetter som
6. hovedgallegang (ductus choledochus) til baksiden av tolvfingertarmen.

Denne siste, om lag sju centimeter lange og blyanttykke ekstrahepatiske gangen, forener seg vanligvis med bukspyttkjertelgangen (ductus pancreaticus) like før innmunningen i tarmen. Dette korte felles stykket av gangen er blæreformet utvidet (ampulla hepatopancreatica), men kan stenges ved en glatt ringmuskel, Oddis sfinkter (musculus sphincter Oddii), slik at tarminnholdet ikke kommer inn i gangen. Muskelen påvirkes, men på motsatt måte som galleblæremuskulaturen, av hormonet kolecystokinin, som produseres av celler i tarmslimhinnen. Ved påvirkning av fett i tarminnholdet får det galleblæren til å tømme seg gjennom ductus cysticus, og lukkemuskelen til å åpne seg.