hvite blodceller – Store medisinske leksikon (original) (raw)
Fullblod er blodet slik det foreligger i kroppen. Etter blodprøvetaking er det vanlig å sentrifugere blodet. Da skiller blodet seg i tre sjikt: nederst samler de røde blodcellene seg, over dem er det en gulhvit hinne der man finner de hvite cellene og blodplatene. Øverst er blodplasma.
Hvite blodceller er en fellesbetegnelse på immunsystemets blodceller. De hvite blodcellene har som hovedoppgave å forsvare oss mot mikroorganismer som bakterier og virus.
Faktaboks
Også kjent som
leukocytter, hvite blodlegemer
Det fins flere typer hvite blodceller, som delvis har selvstendige funksjoner, og delvis virker i et samspill med andre hvite blodceller. Det er tre store undergrupper av hvite blodceller:
Ved sentrifugering av en blodprøve vil de hvite blodcellene ligge som et tynt lag oppå de røde blodcellene. Hvite blodceller utgjør under én prosent av totalvolumet.
Til forskjell fra de røde blodcellene inneholder ikke de hvite blodcellene fargestoffet hemoglobin.
Granulocytter
Granulocytter er hvite blodceller med granula i cytoplasma og lappedelt kjerne. De omfatter de nøytrofile, eosinofile og basofile granulocyttene.
Granulocyttene utgjør cirka to tredjedeler av de hvite blodcellene. Granulocyttene kjennetegnes ved at de har små korn (granula) i cytoplasma. De har også ofte en cellekjerne som er uregelmessig eller lappedelt.
Det fins tre typer granulocytter: nøytrofile, eosinofile og basofile.
Nøytrofile granulocytter
De nøytrofile granulocyttene utgjør den største og viktigste gruppen. Disse har som hovedoppgave å drepe bakterier og sopp. De tilhører det medfødte immunforsvaret. Når de binder seg til overflaten av bakterier og sopp, vil de tømme sine korn ut av cellen, eller spise (fagocyttere) mikroorganismene og tømme innholdet i kornene inn i spiseboblen (fagosomet). Kornene inneholder enzymer, blant annet myeloperoksidase og lysozym som bryter ned og dreper mikroorganismene.
Produksjonen av granulocytter kan økes kraftig ved infeksjon. De sirkulerer noen timer i blodet før de går ut i vevene. Her er levetiden kort, bare cirka to til fire dager. Skadet eller infisert vev vil lekke signalstoffer som tilkaller nøytrofile granulocytter. Disse kommer til stedet i løpet av noen minutter. Nøytrofile granulocytter er helt essensielle for å forhindre at vi infiseres av egne (for eksempel fra tarmen) eller andres bakterier, og i lengden kan man ikke leve uten de nøytrofile granulocyttene.
Nøytrofile granulocytter er hovedbestanddelen i puss.
Eosinofile og basofile granulocytter
Eosinofile og basofile granulocytter har fått sine navn gjennom at de inneholder store korn som tar opp mye farge slik at de framstår som oransje (eosinofile) eller blå (basofile) ved farging av blodutstryk. De er spesielt viktige ved allergiske reaksjoner og parasitt-infeksjoner, og forekommer da i økt antall i blod og vev.
Illustrasjonen viser hvite blodcellers respons på skadd vev. Øverst (1) ser vi skadet hud hvor det har kommet inn for eksempel bakterier (patogener). Skadde celler skiller ut signalstoffer som tiltrekker seg hvite blodceller i blodbanen. I situasjonen nedenfor (2) er de hvite blodcellene i ferd med å vandre ut av blodåren og inn i vevet. Nederst (3) er en eosinofil granulocytt i ferd med å skille ut innholdet i kornene sine. En makrofag spiser (fagocytterer) et patogen.
Lymfocytter
Lymfocytter er den nest vanligste typen hvite blodceller. De viktigste undergruppene er B-, T- og NK-celler. Cirka to tredjedeler av lymfocyttene i blod er T-celler. Når en makrofag (en type monocytt) aktiveres, vil den presentere biter (antigener) fra mikroorganismene for T-cellene. Disse vil igjen gi signal til B-celler om å lage antistoffer som er rettet spesifikt mot mikroorganismens antigener. Derved vil lymfocyttene bidra til å bekjempe siste rest av infeksjon. Denne lymfocyttresponsen tar noe tid, og utgjør den ervervede immunresponsen. Den er spesielt viktig for drap av virus og innkapslede bakterier. Lymfocyttene har også en rolle for å bremse og forhindre kreft.
NK-celler («natural killer cells») er en del av det medfødte immunforsvaret og har evne til å gjenkjenne celler som er infisert av virus, og drepe dem direkte.
Monocytter
Monocyttene er den tredje vanligste typen hvite blodceller. Etter noen timer i sirkulasjonen går de ut i vevene der de omdannes til makrofager. Dette er store spiseceller, større enn nøytrofile granulocytter, som også kan fagocyttere.
I vevene lever de lenge, og kalles også histiocytter. De kan ha andre navn også, avhengig av hvor de slår seg ned, som for eksempel mikroglia i hjernen og kupfferceller i lever.
Makrofagene overvåker vevene for mikroorganismer. De hjelper også til med å vedlikeholde vevene, både ved å reparere skader og omdanne vevsstrukturer. Makrofagene stimuleres av molekylære mønstre på overflaten av mikroorganismer (pathogen-associated molecular patterns, PAMPS), og er en viktig del av det medfødte immunforsvaret. Når de gjenkjenner en mikroorganisme, har de evnen til å spise eller fagocyttere denne. I tillegg vil de skille ut signalstoffer (cytokiner) som tilkaller granulocytter og lymfocytter til området.
Diagnostikk
Normalområde for hvite blodceller er 3,5–10,0 milliarder celler per liter (109). Vanligvis er om lag 60 prosent nøytrofile granulocytter, 30 prosent lymfocytter og 5 prosent monocytter.
Når man tar blodprøver i forbindelse med infeksjoner, er det vanlig å undersøke både absolutt mengde hvite blodceller og antall av hver type. Dette kalles differensialtelling av hvite blodceller, eller «hvite med diff».
Økt mengde
Økt antall nøytrofile granulocytter (nøytrofili) sees ved betennelser. Særlig betennelser som skyldes infeksjon, samt ved blodkrefttypen kronisk myelogen leukemi eller beinmargssykdommer av typen myeloproliferative syndromer.
Økt antall lymfocytter kan skyldes virusinfeksjoner og blodkrefttypen kronisk lymfatisk leukemi.
Økt antall monocytter kan ses ved betennelse, særlig infeksjon, samt ved kronisk myelomonocyttleukemi.
Redusert mengde
Lavt antall hvite blodceller (leukopeni) kan skyldes at det lages for få celler i beinmargen, for eksempel på grunn av vitaminmangel (særlig B12 eller folinsyre), myelodysplastisk syndrom eller aplastisk anemi. En annen mekanisme er hvis beinmargen blir invadert av kreft, for eksempel leukemi. Da vil normale beinmargsceller fortrenges slik at det blir lave nivåer av hvite blodceller i blodet.
Økt forbruk av hvite blodceller kan også gi lav konsentrasjon av dem i blodet. Hvite celler vil for eksempel kunne samle seg i en forstørret milt (hypersplenisme). Et annet eksempel er nøytropeni som kan oppstå i startfasen av sepsis der de sirkulerende nøytrofile granulocyttene kleber seg til karveggene for deretter å migrere ut i vevene.
Bakgrunn
Både røde og hvite blodceller lages i den røde beinmargen. Denne finner man i margen til de sentrale delene av skjelettet, det vil si skallen, ryggraden, brystbeinet, ribbeina, bekken og lårbeina. Granulocytter og monocytter lages normalt sett bare i beinmargen. Produksjonen tar cirka en uke, fra myeloblast via myelocytt og til slutt moden granulocytt.
Både B- og T-celler lages i beinmargen, deretter utvikles de videre i lymfatiske organer, som lymfeknuter og milt for B-celler og thymus for T-celler.
I det tidlige fosterlivet er det milten og leveren som lager blodcellene. Ved beinmargssykdommer hos voksne kan milt og lever ofte vokse seg store, delvis fordi blodcellene føler seg hjemme i disse organene og delvis fordi lever og milt prøver å overta beinmargens funksjon.
Både granulocytter og monocytter/makrofager kan aktiveres ved å gjenkjenne bestemte molekylære mønstre på mikroorganismene. Man kunne tenke seg at mikroorganismene lett kunne omgå dette ved å endre de molekylære mønstrene, men det er de livsnødvendige delene av overflaten til mikroorganismene som gjenkjennes. Uten disse delene/antigenene vil mikroorganismene dø av seg selv, og på den måten unngås resistensutvikling mot det medfødte immunforsvaret.
