Académie française – Store norske leksikon (original) (raw)
Faktaboks
Også kjent som
Det franske akademi
Institut de France på Quai de Conti i Paris er en sammenslutning av fem akademier, der Académie française er det eldste. Académie française avholder sine møter i bygningen på bildet.
Académie française er et fransk akademi for språk og litteratur med hovedsete i Paris.
De 40 medlemmene i akademiet («de 40 udødelige») blir valgt på livstid blant forfattere og andre kulturpersonligheter og ledes av en «permanent sekretær» (secrétaire perpétuel). Permanent sekretær fra 2023 er Amin Maalouf. Han overtok etter Hélène Carrère d'Encausse, som var permanent sekretær fra 1999 til 2023.
Bakgrunn
Bygningene hvor Institut de France holder til i dag, ble reist på 1600-tallet og var opprinnelig en del av universitetet i Paris som ble kalt Le collège des Quatre-Nations. Institut de France flyttet inn i bygningene i 1805.
Utgangspunktet for akademiet var en gruppe intellektuelle som fra 1629 møttes ukentlig hjemme hos forfatteren Valentin Conrart i Paris for å diskutere litterære spørsmål. Kardinal Richelieu fattet interesse for det litterære selskapet og ønsket i 1634 å gi det offisiell status, og tilbød medlemmene kongens beskyttelse. Navnet Académie française ble tatt i bruk i 1634, mens vedtektene ble godkjent og undertegnet av Ludvig 13 i 1635. Det viktigste forbildet for akademiet var det italienske Accademia della Crusca i Firenze, som ble grunnlagt i 1583.
Medlemmer
Académie française skulle ha 40 medlemmer, og kriteriene for å bli utvalgt skulle utelukkende handle om kompetanse, og ikke om sosial status eller posisjon i samfunnet. Den første kvinnen som ble valgt inn var Marguerite Yourcenar i 1980. Totalt elleve kvinner har vært medlemmer av akademiet.
Oppgaver
Den viktigste oppgaven akademiet ble pålagt, var å bevare og beskytte det franske språket, og det ble vedtatt at det skulle utarbeides en ordbok, en grammatikk, en retorikk og en poetikk.
Det eneste verket som ble realisert på 1600-tallet, var ordboken_, Dictionnaire de l'Académie française_, som kom ut i 1694. Ordboken fikk en lunken mottakelse, og akademiet ble kritisert for å ha brukt svært lang tid på å fullføre arbeidet. I mellomtiden hadde to andre enspråklige franske ordbøker rukket å bli publisert: César-Pierre Richelets ordbok fra 1680 og Antoine Furetières ordbok fra 1690. Det franske akademiet kunne derfor ikke skryte av å ha utgitt den første store ordboken over det franske språket, slik Accademia della Crusca kunne gjøre når det gjaldt italiensk, etter å ha publisert sin ordbok allerede i 1612.
En ny utgave av Dictionnaire de l'Académie française kom i 1718, som ble etterfulgt av nye utgivelser i 1740, 1762, 1798, 1835, 1878 og 1935. Den niende utgaven kom ut i 2024.
En grammatikk ble utgitt i 1932, mens ambisjonene om å realiere en retorikk og en poetikk ble aldri gjennomført.
Institut de France
Akademiet ble oppløst i 1793, men ble gjenåpnet av Napoleon i 1803, og ble da en del av Institut de France.