Acadia – Store norske leksikon (original) (raw)
Faktaboks
Acadia
På fransk: Acadie
Uttale
akˈeidia
Acadia var det tidligere navnet på den østlige halvøya i Canada som omfatter de nåværende provinsene Nova Scotia og New Brunswick.
Navnet var opprinnelig Arcadie, og refererte til den første permanente franske bosetningen i Nord-Amerika. Navnet ble gitt av den italienske utforskeren Giovanni da Verrazzano (cirka 1524), og skulle henspille på 'de vakre trærne'. Samme navn refererte i det antikke Hellas til en peloponnesisk slette som skulle være et slags jordisk paradis. Fra 1600-tallet ble navnet feilaktig brukt om Canadas maritime provinser i øst.
Historie
Acadia ble grunnlagt i 1604 på en øy i Passamuquoddy Bay, på grensen mellom USA og Canada, av Pierre Dugua de Mons, og ble kolonisert av franskmenn. I 1605 ble kolonien flyttet til Port Royal, som nå heter Annapolis Royal i Nova Scotia.
På 1600-tallet var det langvarig strid mellom franskmenn og briter om kontrollen. Acadia var under britisk styre mellom 1654 og 1670 og ble i 1713 endelig avstått til Storbritannia, men Cape Breton Island og Prince Edward Island forble franske til 1763.
Etter et opprør i 1755 ble rundt 10 000 akadianere deportert til andre britiske besittelser. En gruppe slo seg ned i Louisiana, hvor de fortsatt opprettholder en egen kultur, cajun.