Alsace-Lorraine – Store norske leksikon (original) (raw)
Faktaboks
Alsace-Lorraine
ty. Elsass-Lothringen
Uttale
alzˈas lårˈɛn
Kart over det tyske keiserriket med den utstrekningen det hadde i 1871, med Alsace-Lorraine / Elsass Lothringen markert i rødt.
Alsace-Lorraine er et historisk område som består av regionene Alsace og Lorraine (på tysk Elsass-Lothringen). Området ligger i dagens Frankrike, nær grensen til Tyskland. Alsace-Lorraines historie er preget av at området vekselvis har vært både tysk og fransk. I alt er området 14 496 kvadratkilometer, med cirka to millioner innbyggere.
Historikk
I middelalderen og frem til trettiårskrigens slutt i 1648 var Alsace-Lorraine en del av Det tysk-romerske rike. Etter freden i Westfalen i 1648 ble området overført til Frankrike. Alsace-Lorraine var deretter en del av Frankrike frem til 1871, da området ble en del av Det tyske rike. I 1919 ble området igjen fransk. Under andre verdenskrig ble Alsace-Lorraine lagt under Tyskland, men etter krigen ble det igjen tilsluttet Frankrike.
Elsass-Lothringen
Den fransk-tyske krig i 1870-1871 endte med seier til Tyskland. Ved freden i Frankfurt i mai 1871 avstod Frankrike Alsace-Lorraine til Tyskland. Etter en statistikk fra 1878 var det i Alsace cirka fire prosent fransktalende, i Lorraine 53 prosent, i alt cirka 200 000. Folkets flertall følte seg bundet til Frankrike, og både deputerte til den franske nasjonalforsamling i Bordeaux i 1871 og de deputerte til den tyske riksdag i 1874 protesterte mot anneksjonen.
For keiser Vilhelm 1. var krigen mot det franske keiserriket først og fremst et strategisk anliggende. Det tyske keiserriket ønsket å utvide grensen forbi Rhinen og Meuse, og å innlemme festningene Metz og Strasbourg for å styrke sine forsvarslinjer. For rikskansler Otto von Bismarck ble krigen også sett på som en hevn for det prøyssiske nederlaget mot Napoleon 1.s hær i slaget ved Jena i 1806.
I 1871 ble de erobrede distriktene slått sammen til rikslandet Elsass-Lothringen, som foreløpig ble styrt av en overpresident direkte under keiseren. I 1874 ble riksforfatningen gjort gjeldende, og landet fikk anledning til å velge representanter til riksdagen. Det ble opprettet et valgt landsutvalg med rådgivende og (fra 1877) i visse lokale saker besluttende myndighet. I 1879 ble det oppnevnt en riksstattholder som ved «diktaturparagrafen» beholdt den avgjørende myndighet.
Tyskland arbeidet planmessig for å germanisere landet. Det ble innført passtvang, tysk rettsspråk, tysk lovgivning og tysk skole, og det tyske universitet i Strasbourg ble et sentrum for tysk kultur. Tallrike tyskere ble ansatt i administrasjonen, og det ble anbrakt troppeavdelinger fra andre landsdeler i garnisonsbyene.
Den raske utviklingen av industrien og gruvedriften styrket det tyske elementet i Lorraine, og i Alsace oppstod en klerikal retning som stod det tyske sentrum nær og forlangte utvidet selvstyre innenfor det tyske rike. I 1902 ble «diktaturparagrafen» opphevet, og i 1911 ble det innført en landdag med større myndighet enn landsutvalget, og landet ble representert i forbundsrådet. Forholdet mellom folket og myndighetene var imidlertid stadig spent.
Første verdenskrig
Under første verdenskrig vervet rundt 18 000 alsaciere og lorrainere seg til den franske hæren, mens 380 000 vernepliktige fra Alsace og Lorraine tjenestegjorde i den tyske hæren. I overensstemmelse med bestemmelsene for våpenstillstanden rykket de franske troppene inn i Alsace-Lorraine i november 1918, og ved freden i Versailles i juni 1919 avstod Tyskland hele Alsace-Lorraine til Frankrike.
Alsace-Lorraine ble delt i tre departementer: Haut-Rhin, Bas-Rhin, Moselle. Disse departementene fikk visse særrettigheter, blant annet beholdt kirken både støtte av staten og en stor innflytelse på undervisningen. Ettersom loven fra 1905 om adskillelse av kirke og stat ikke gjaldt for Alsace-Lorraine, som på den tiden var tysk, fastslo de franske myndighetene i 1925 at Napoleons konkordat i 1801 fortsatt var i kraft. Det sekulære utdanningssystemet som ble innført med Jules Ferry-lovene i 1882, gjelder heller ikke i Alsace-Lorraine i dag.
Samtidig ble det imidlertid arbeidet med å styrke sentraladministrasjonens og de fransktalendes stilling. Når det gjelder språket, påla de franske myndighetene bruken av fransk i alle departementene og spesielt i utdanning.
Andre verdenskrig
Etter tyskernes okkupasjon i 1940, under andre verdenskrig, ble området ikke formelt annektert, men administrativt løst fra Frankrike. Alsace ble forvaltningsmessig lagt inn under Baden, og Lorraine under Saarpfalz. Skolespråket ble tysk. Utskrivning til tysk krigstjeneste var omfattende. Tvunget til militærtjeneste i den tyske hæren ved en dekrets datert 25. august 1942, var de unge vernepliktige ikke født som tyskere, men som franskmenn. De fleste av dem hadde heller ikke valgt tysk statsborgerskap, men hadde fått det automatisk fra Nazi-Tyskland. De kalte seg «Malgré-nous», som betyr «mot vår vilje».
100 000 alsaciere og 30 000 lorrainere kjempet mot den sovjetiske hæren, hovedsakelig på østfronten. Noen «Malgré-nous» deserterte for å slutte seg til motstandsbevegelsen eller flykte til Sveits, men familiene deres ble ofte deportert til arbeids- eller konsentrasjonsleirer. Cirka 24 000 «Malgré-nous» døde ved fronten, og 16 000 i fangenskap.
Etter de alliertes erobring i 1944–1945 ble Alsace og Lorraine igjen tilsluttet Frankrike. Den fransk-tyske tospråkligheten ble opprettholdt i administrative formuleringer og på valgplakatene. Den tospråklige pressen ble også tolerert samtidig som undervisningen igjen utelukkende ble holdt på fransk.
Alsace-Lorraines betydning for Frankrike
Selv om det meste av Lorraine og en liten del av Alsace forble fransk i 1871, er navnet Alsace-Lorraine fortsatt i vanlig bruk i Frankrike i dag. Allerede i 1871 fikk et stort antall gater over hele Frankrike navnet «Alsace-Lorraine» til minne om de tapte regionene. I 1919 ble «Alsace-Lorraine» tilbakeført til Frankrike, men gatenavnene ble stående.
Alsace-Lorraine har fått en spesiell plass i fransk historie, som følge av reaksjonene dette tapet vakte hos den franske befolkningen. I skoleklassene var alle kart over Frankrike utstyrt med et svart sørgebånd over Alsace-Lorraine. I skolebøkene sto det «Tu seras soldat!» («Du skal bli soldat!»). I 1914 hadde plakatene for det nasjonale lånet til krigen mot Tyskland overskriften «On les aura!» («Vi skal ta dem!»). I 1916 oppfordret general Philippe Pétain soldatene til kamp mot tyskerne i blodbadet – 750 000 drepte og sårede – under slaget ved Verdun i Alsace-Lorraine med ordene: «Vær modige. Vi skal ta dem.»
Det er denne lange og smertelige fortiden mellom Frankrike og Tyskland som har gitt Alsace-Lorraine en så viktig betydning for franskmennene. I dag oppbevares de individuelle mappene om legalisering av statsborgerskap, etterfulgt av behandling av søknader om tildeling av hedersbetegnelsen «død for Frankrike» for de som ble innkalt til de tyske væpnede styrkene, hos Forsvarets historiske arkiver i Caen.