Elizabeth 1. – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Elizabeth 1.

Elizabeth I, Elisabeth I, Elisabet I

Født

7. september 1533, Palace of Placentia, England

Død

24. mars 1603, Richmond Palace, England

Elizabeth 1

Elizabeth i kroningskappe, maleri fra omkring 1600, basert på en tapt original fra 1559.

Elizabeth 1. var dronning av England fra 1558 til 1603. Hun var datter av Henrik 8. og hans andre dronning Anne Boleyn.

Elizabeth regnes som en av Englands betydeligste regenter. I tillegg til å ha politisk teft og evne til å håndtere vanskelige situasjoner, var hun en god menneskekjenner og valgte fremragende rådgivere. Den elisabethanske tiden, som har fått navn etter Elizabeth, blir ofte framstilt som en gullalder av historikere. I hennes regjeringstid ble England en økonomisk stormakt med en blomstrende renessansekultur; særlig teateret hadde en storhetstid med William Shakespeare og Christopher Marlowe blant de største navnene.

Elizabeth gjennomførte i praksis reformasjonen i England, og England ble etter hvert den ledende protestantiske staten i Vest-Europa. Konflikten med det katolsk-dominerte Europa toppet seg med henrettelsen av den skotske, katolske dronningen Maria Stuart. Dette var den direkte foranledningen til at England ble angrepet av Spania, men Filip 2.s «uovervinnelige» spanske armada ble tilintetgjort i 1588, og England ble mer enn noen gang en stormakt på havet.

Selv giftet Elizabeth seg aldri, til tross for at hun hadde en lang rekke friere. Hun ble derfor kalt The Virgin Queen («jomfrudronningen»). Flere områder (Virginia, Virgin Islands) er oppkalt etter henne. Hun etterlot seg ingen arvinger, og var den siste monark i England av slekten Tudor. Etter hennes død gikk tronen over til den skotske slekten Stuart og Jakob 1.

Tidlige år

Elizabeth 1 som prinsesse, cirka 1547. Sannsynligvis malt for Henrik 8.

Elizabeth 1. var datter av Henrik 8. og Anne Boleyn. I 1536, da Elizabeth var to år gammel, ble Henrik og Annes ekteskap erklært ugyldig, og Anne ble henrettet for utroskap, incest og forræderi. Elizabeth ble erklært uektefødt og dermed fratatt sin plass i arverekkefølgen, en skjebne hun delte med den eldre søsteren Maria. Henrik 8. giftet seg samme år med Jane Seymour, som i 1537 fødte sønnen Edvard, den senere Edvard 6. Jane døde kort tid etter fødselen, og Elizabeth vokste opp i hoffkretsen omkring broren Edvard. Da Henrik 8. døde i 1547, fikk både Maria og Elizabeth, i tråd med Henriks testamente, tilbake sine plasser i arverekkefølgen etter broren Edvard 6.

Under brorens Edvard 6.s regjeringstid var Elizabeth en tid hos ekteparet Thomas Seymour, kongens morbror, og Katarina Parr, som hadde vært Henrik 8.s siste kone. Flere kilder beskriver hvordan Thomas Seymour flørtet hemningsløst med den unge Elizabeth, som selv skal ha blitt svært glad i vergen. For å unngå skandale bestemte imidlertid Katarina Parr seg for å sende Elizabeth vekk. I 1548 døde Katarina i barsel, og året etter ble Thomas henrettet for konspirasjon mot kongen, da Edvard 6.s rådgivere anklaget ham for å ville gifte seg med Elizabeth og styrte Edvard. Elizabeth ble en stund mistenkt for å ha deltatt i konspirasjonen, men det ble ikke funnet noen bevis mot henne.

Elizabeth fikk en humanistisk utdannelse og interesserte seg for kunst, språk og vitenskap etter renessansens skikk. Roger Ascham fra Universitetet i Cambridge, en lærd humanist av internasjonalt kaliber, ble i 1448 utnevnt til Elizabeths privatlærer. Hos Ascham studerte hun gresk og latin, og han skal senere ha beskrevet henne som sin mest intelligente elev. Elizabeth fortsatte å interessere seg for språk og historie, og oversatte senere i livet flere verker fra latin til engelsk for adspredelsens skyld.

Etter Edvard 6.s død i 1553 overtok søsteren Maria tronen. Hun gikk inn for en fullstendig katolsk restaurasjon og forfulgte protestanter ivrig. Elizabeth, som hadde omfavnet protestantismen under sin brors regjeringstid, var stadig fare og satt en kort tid i fengsel i Tower etter å ha blitt mistenkt for deltakelse i opprøret til Thomas Wyatt i 1554. Men hun reddet seg ved list, og fulgte katolsk skikk i det ytre. Romerkirken tiltalte henne, men hun var ikke i tvil om at Englands hersker måtte tilhøre det protestantiske Europa. Ved Marias død i 1558 ble Elizabeth tatt til dronning.

Dronning

Darnley-portrettet fra cirka 1575 viser Elizabeth 1 som dronning. Det er oppkalt etter en tidligere eier og befinner seg på The National Portrait Gallery i London.

Elizabeth 1, «Armada-portrettet»

Elizabeth malt etter beseiringen av Den spanske armada. Armadaen er fremstilt i vinduene bak dronningen. Elizabeth holder en globus i hånden, et symbol på hennes verdensomspennende makt.

Elizabeth 1 bæres frem.

Elizabeth styrte med stor myndighet og selvrådighet, men uten å følge faste linjer. Hun brukte ofte list og kjøpte tid ved hjelp av tvetydigheter og utsettelse, noe som i blant kunne føre til frustrasjon blant både rådgivere og utenlandske diplomater. I avgjørende øyeblikk var imidlertid Elizabeth pragmatisk og gikk for løsninger som var mest fordelaktig for riket og henne selv.

Hennes svoger Filip 2. og senere flere andre fyrster fridde til henne, men hun brukte sin sedvanlige utsettelsestaktikk, og utnyttet i stedet frieriene for å oppnå utenrikspolitiske fordeler. Selv om hun forble ugift, og dermed fikk tilnavnet «jomfrudronningen», skapte hennes forhold til menn stadige forviklinger ved hoffet. Størst rolle spilte yndlingen Robert Dudley, jarl av Leicester, som hun en stund vurderte å gifte seg med.

Englands store fremgang i Elizabeths regjeringstid skyldes til dels hennes dyktige rådgivere, og fremfor alt William Cecil (lord Burghley). Hun var sparsommelig, og finansene ble holdt i god orden; åkerbruk og industri gikk frem, og Englands handels- og sjøfartsvelde ble grunnlagt. Parlamentet ble ofte sammenkalt og konfronterte ved disse anledningene dronningen med krav om at hun skulle gifte seg, eller i det minste utpeke en arving. Elizabeth, som ikke kunne fordra disse, i hennes øyne, uforskammede kravene, avfeide parlamentarikerne ved innsmigrende taler og retoriske glansnumre, som vanligvis førte til at hun ble tildelt de ønskede skatteinntektene uten forpliktende gjenytelser.

Kirkepolitikk

Som sin far hadde Elizabeth sans for katolsk hierarki og estetikk, men gjennomførte likevel reformasjonen i England. Ved Act of Supremacy i 1558 ble Elizabeth gjort til den engelske kirkens suverene leder, mens Act of _Uniformi_t_y (_1559) regulerte den protestantiske gudstjenesten og gjeninførte bruken av erkebiskop Cranmers bønnebok, The Book of Common Prayer. Den anglikanske kirke var i sum et kompromiss mellom katolisisme og protestantisme, i det man beholdt katolsk hierarki og liturgi, men innførte en protestantisk doktrine. Slik kunne de mest moderate finne sammen i den nye kirken, mens bare de mest radikale puritanere og katolikker holdt stand mot kompromisset. Toleransen for engelske katolikker ble strammet inn fra 1570, etter at paven hadde oppfordret katolikker til å gjøre opprør mot den «uektefødte» og «illegitime» Elizabeth. Som de senere Stuart-ene forfulgte Elizabeth også de puritanske dissentere med strenge lover.

Maria Stuart

I Skottlands religiøse stridigheter blandet Elizabeth seg stadig inn og understøttet protestantene; likeledes pustet hun til oppstanden mot sin rival til Englands trone, den katolske Maria Stuart. Forholdet mellom de to dronningene ble spesielt dårlig etter at Maria giftet seg med Henry, lord Darnley, som i kraft av å være etterkommer av Henrik 7. selv hadde et krav på den engelske trone. I 1567 tok imidlertid det skotske aristokratiets tålmodighet med Marias kaotiske privatliv slutt. De satte hennes sønn Jakob 6. (i England Jakob 1.) på tronen, mens Maria flyktet til England. I frykt for hennes politiske ambisjoner i riket, lot Elizabeth Maria fengsle. Forsøkene på å befri Maria og de stadige katolske konspirasjonene (blant annet Anthony Babingtons) mot Elizabeth, medvirket til at Maria ble henrettet i 1587. For å skyve fra seg skylden for denne ugjerningen, lot Elizabeth statssekretæren William Davison fengsle, angivelig fordi han mot dronningens ordre hadde iverksatt dødsdommen.

Den spanske armada

Den spanske kongen Filip 2. hadde i 30 år hadde funnet seg i angrep på spanske sølvflåter og kolonier begått av engelske kaperkapteiner som Francis Drake og Walter Raleigh. Elizabeth hadde også blandet seg inn i åttiårskrigen på Nederlands side mot Spania. Filip ville dessuten sikre toleranse for engelske katolikker, og i 1588 sendte han ut Den spanske armada mot England. Hans angrep mislyktes fullstendig, og krigen med Spania økte bare Englands herredømme på havet. Seieren over Spania og Englands fremgang styrket dessuten Elizabeths popularitet.

Senere år

I Elizabeths senere år var England preget av økonomisk usikkerhet med mange dårlige avlinger, strenge kongelige monopoler og høye skatter. Dessuten døde mange av hennes nære rådgivere, deriblant Cecil og Dudley. De ble erstattet av yngre generasjoner, med Cecils sønn Robert og Dudleys stesønn Robert Devereux, jarlen av Essex, som ble ledere for hvert sitt hoffparti. Det var likevel den sjarmerende Essex som ble dronningens yndling. Etter en katastrofal militærkampanje i Irland mistet imidlertid Essex dronningens gunst. Han svarte ved å gjøre opprør mot Elizabeth og Cecil i 1601, men ble slått, arrestert og henrettet samme år. I 1603 døde Elizabeth i London, 69 år gammel.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Primærkilder

Sekundærlitteratur

Nettartikler

Kommentarer (9)