Film i Tyskland – Store norske leksikon (original) (raw)
Fritz Lang regnes som det største navnet innen tysk ekspresjonistisk film. Her en scene fra hans Dr. Mabuse, Der Spieler (1922).
Fatih Akins film Gegen die Wand (Mot veggen, 2004) omhandler unge tyskere av tyrkisk opphav.
Tysk film har lange tradisjoner tilbake til stumfilmens tid, da påvirkningen fra ekspresjonismen inspirerte viktige filmskapere som Fritz Lang og F. W. Murnau. På begynnelsen av 1960-tallet oppsto den såkalte «nye tyske filmen», der regissører som Werner Herzog, Margarethe von Trotta, Wim Wenders og Rainer Werner Fassbinder lagde filmer på lavt budsjett, ofte med konfronterende tematikk knyttet til tysk politikk, historie og samfunn. En lignende tilnærming finner vi hos en ny generasjon tyske regissører utover 2000-tallet, i det som betegnes som «Berliner-skolen».
Den tyske stumfilmens storhetstid
Den første offentlige filmfremvisningen i Tyskland ble holdt i Berlin 1. november 1895 av brødrene Max og Emil Skladanowsky, nesten to måneder før brødrene Lumières i Paris. Men brødrenes patent fikk liten betydning for kinematografiens videre utvikling. Først etter 1910 kom en reell filmproduksjon i gang, da filmmediet begynte å tiltrekke seg regissører og skuespillere fra det rike tyske teatermiljøet. Men filmene hevdet seg ikke i konkurransen med de utenlandske, og den tidlige produksjonen besto av sjangerfilmer som farser og kriminalhistorier.
Under første verdenskrig ble det tyske markedet dominert av dansk film. Den første tyskproduserte filmen av betydning var Stellan Ryes Der Student von Prag (1913), med Paul Wegener i hovedrollen. Med sin vekt på det makabre ble den et forvarsel om ekspresjonismen i 1920-årene. Av stor betydning var det at de største produksjonsselskapene i 1917 ble slått sammen til storselskapet UFA (Universum Film AG).
Filmen som innledet storhetstiden i tysk stumfilm, var Robert Wienes skrekkfilm Das Cabinet des dr. Caligari (Dr. Caligaris kabinett, 1920), og i dens fotspor fulgte en rekke filmer med fantastisk og overnaturlig innhold. Det var en generell oppblomstring innen tysk film i 1920-årene. De betydeligste regissørene var F. W. Murnau med Nosferatu, eine Symphonie des Grauens (1921), Der letzte Mann (Den siste mann, 1924) og Faust (1926), østerrikeren Fritz Lang med Dr. Mabuse, der Spieler (1922) og Metropolis (1926), E. A. Dupont med Varieté (1925) og østerrikeren G. W. Pabst med Die freudlose Gasse (1925) og Die Büchse von Pandora (1928).
Fremst blant en rekke dyktige skuespillere stod Emil Jannings. Produsenten Erich Pommer var drivkraften i UFA, og mange av filmene ble innspilt på det store studioanlegget Babelsberg utenfor Berlin. Mot slutten av 1920-årene reiste flere viktige personligheter utenlands, og ekspresjonismen ble avløst av en tendens mot saklighet og realisme. UFAs tidlige lydfilm, Der blaue Engel (Den blå engel, 1930), i regi av amerikaneren Josef von Sternberg og med Emil Jannings og Marlene Dietrich, ble en verdenssuksess. Pabst laget Westfront 1918 (1930) og Die Dreigroschenoper (1931), og Fritz Lang fikk oppmerksomhet med M (1931) og Das Testament des Dr. Mabuse (Dr. Mabuses testament, 1933).
Etter Adolf Hitlers maktovertakelse i 1933 ble filmproduksjonen lagt under propagandaministeriet. Flere betydelige regissører og skuespillere forlot landet, blant annet Lang, Dupont, Max Ophüls, Samuel (Billy) Wilder og Robert Siodmak. Til Hitler-tidens regissører hører Leni Riefenstahl med propagandadokumentarfilmene Triumph des Willens (Viljens triumf, 1935) og Olympia (1938) samt Veit Harlan med den notorisk antisemittiske Jud Süss (1941). Den nazifiserte filmbransjens hovedoppgave ble å produsere glamorøse og elegante underholdningsfilmer, ofte med musikkinnslag, og produksjonen ble holdt i gang helt frem til slutten av andre verdenskrig. Ved freden 1945 lå Tyskland i ruiner, men filmproduksjonen kom snart i gang igjen.
I Øst-Tyskland ble filmproduksjonen i 1946 lagt under det statseide DEFA (Deutsche Film AG). Samme år laget Wolfgang Staudte sin bemerkede antinazistiske film Die Mörder sind unter uns (Morderne er blant oss, 1946). I 1954 fikk Øst-Tyskland sin første statlige filmutdanning, da Deutsche Hochschule für Filmkunst i Potsdam ble opprettet. Den østtyske spillefilmproduksjonen kom snart opp i cirka 20 spillefilmer årlig, og DEFA var også involvert i samproduksjoner med andre land, fortrinnsvis i Øst-Europa. Det ble lagt vekt på å produsere barnefilm.
Et sentralt tema ble kampen mot fascismen, som i Slatan Dudows Stärker als die Nacht (1954). Dudow laget også Frauenschicksale (1952), som omhandler kvinneskjebner i det nye østtyske samfunnet, og som er et karakteristisk eksempel på den andre dominerende tendensen i Øst-Tyskland: de realistiske samfunnsskildringene. Konrad Wolf var i en årrekke et ledende navn innen østtysk film, med filmer som Sternen (Stjernen, 1959), om nazismens jødeforfølgelser, og Mama, ich lebe (1976), om tyske soldater som velger å slåss på sovjetisk side mot nazistene. Andre markante regissører i Wolfs generasjon var Egon Günther og Frank Beyer. Sistnevntes Jakob der Lügner (Løgneren Jakob, 1974), med handlingen lagt til en jødisk ghetto i Polen under andre verdenskrig, ble Oscar-nominert.
I Øst-Tysklands siste tiår markerte Heiner Carow seg som en ledende regissør med sine filmer om kvinneskjebner, og i Coming Out (1989) skildret han de homofiles problemer i det østtyske samfunnet.
Vest-Tyskland
Helmut Käutner, som først ble lagt merke til med Romanze in Moll (Romanse i moll, 1943), ble den ledende filmregissøren i det nye Vest-Tyskland, med blant annet In jenen Tagen (1946) og Die letze Brücke (Den siste broen, 1954). Stort sett var den tidlige vesttyske produksjonen preget av lystspill og musikkfilmer uten særlige kunstneriske ambisjoner. Til unntakene hører R. A. Stemmles satire Berliner Ballade (1948), Pabsts Es geschah am 20. Juli (20. juli – attentatet mot Hitler, 1955) og Bernhard Wickis Die Brücke (Broen, 1959).
I 1960-årene kom den nyorienteringen, gjerne kalt «den tyske bølgen», som rettet et angrep mot stagnasjonstendensene i den tyske filmen. Regissører som Volker Schlöndorff med Der junge Törless (Den unge Törless, 1965) og Alexander Kluge med Abschied von Gestern (Anita G., 1966) ble de første som markerte den nye tendensen i praksis, og snart fikk flere unge regissører verdensnavn gjennom sine friske og samfunnsengasjerte filmer. Mest i rampelyset var den manisk produktive Rainer Werner Fassbinder, som i 3–4 filmer per år tok opp forskjellige sider av det vesttyske samfunnet. Volker Schlöndorff sto for to store kinosuksesser, Die Blechtrommel (Blikktrommen, 1979) og, sammen med ektefellen Margarethe von Trotta, Die verlorene Ehre der Katharina Blum (Katharina Blums tapte ære, 1975). von Trotta har senere i flere filmer skildret kvinneskjebner.
Til 1970- og 1980-årenes ledende regissører hører Werner Herzog med blant annet Jeder für sich und Gott gegen alle (Gåten Kaspar Hauser, 1974) og Fitzcarraldo (1982). Wim Wenders har arbeidet i flere land, og til hans betydeligste tyske produksjoner hører Der amerikanische Freund (Med døden som innsats, 1977) og Der Himmel über Berlin (Lidenskapens vinger, 1987).
I løpet av 1980-årene tapte den vesttyske filmen sitt grep på hjemmepublikummet, og dens andel av billettinntektene falt til under ti prosent. Fra 1994 har en viss oppgang gjort seg gjeldende, helst takket være folkelige komedier og eventyrfilmer som i virkeligheten er internasjonale produksjoner, som Michael Ende-filmatiseringen Die unendliche Geschichte (Den uendelige historien, 1984) og dens oppfølgere. Blant nye regissørnavn i 1980-årene var Wolfgang Petersen med Das Boot (Ubåten, 1981), Robert van Ackeren med Die flambierte Frau (Den flamberte kvinnen, 1984), Percy Adlon med Out of Rosenheim (Bagdad Café, 1988) og Dorris Dörrie med Männer (1985).
Det forente Tyskland
Etter gjenforeningen har de store atelierene i Babelsberg blitt renovert og fått en sentral plass ved siden av Bavaria Film i München og Studio Hamburg. Blant dem som har oppnådd vid internasjonal distribusjon, bør nevnes Michael Verhoeven med Das schreckliche Mädchen (Satans kvinnfolk!, 1990), Helmut Dietl med Schtonk! (Hei, Hitler!, 1991), Sönke Wortmann med Der bewegte Mann (En «svært» ettertraktet mann, 1994), Caroline Link med Oscar-vinneren Nirgendwo in Afrika (Ingensteds i Afrika, 2001), Wolfgang Becker med Good Bye Lenin! (2003) og Oliver Hirschbiegel med Der Untergang (2004). Florian Henckel von Donnersmarcks De andres liv (2006) ble en stor publikums- og kritikersuksess og fikk mange priser.
Ved årtusenskiftet var Tom Tykwer med blant annet Lola rennt (Løp Lola løp, 1998) og Fatih Akin med Gegen die Wand (Mot veggen, 2004) blant de sentrale regissørnavnene. På 2010-tallet har imidlertid en gruppe filmskapere under den løse samlebetegnelsen «Berliner-skolen» gradvis oppnådd anerkjennelse med filmer som på ulikt vis drøfter moderne tysk – og til en viss grad europeisk – identitet. Hovedkarakterene står ofte utenfor det etablerte samfunnet, gjerne også i en geografisk periferi. Formspråket er naturalistisk og observerende. Eksempler på regissører fra denne grupperingen er Maren Ade (Alle andre,Min pappa Toni Erdmann) og Christian Petzold (Barbara, Phoenix).