Gerhard Gran – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Gerhard Gran

Gerhard von der Lippe Gran

Født

9. desember 1856, Bergen

Død

7. april 1925, Oslo

Virke

Litteraturhistoriker og -formidler

Familie

Foreldre: Kjøpmann, konsul Christen Knagenhjelm Gran (1822–99) og Constance Mowinckel (1827–89).

Gift 29.10.1887 med Maren Elisabeth Bull Sømme (30.10.1857–1930), datter av konsul Jacob Jørgen Kastrup Sømme (1817–93) og Johanne Margrethe Bull Kielland (1823–1908).

Sønnesønn av Jens Gran (1794–1881; se NBL1, bd. 4); svoger til Johan Bøgh (1848–1933), Gerhard Armauer Hansen (1841–1912) og Jacob Kielland Sømme (1862–1940); tremenning av Haaken Hasberg Gran (1870–1955) og Tryggve Gran (1889–1980); farfars fetter til John Willem Gran (1920–).

Gerhard Gran

Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Gerhard Gran var en norsk litteraturhistoriker, tidsskriftredaktør og en viktig kulturell nasjonsbygger i det som med ble kalt «den nye arbeidsdagen» etter unionsoppløsningen med Sverige i 1905. Gran grunnla og var redaktør for tidsskriftet Samtiden og Edda: Nordisk tidsskrift for litteraturforskning. Han ble professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo, hvor han etablerte det litteraturhistoriske seminar, som var oppstarten til litteraturvitenskap ved norske universiteter. Som litteraturhistoriker interesserte Gran seg sterkere for dikterens personlighet og miljø enn for selve dikterverkene, og han utga en rekke biografier om Johan Sebastian Welhaven. Gran var også redaktør for de første bindene av Norsk biografisk leksikon.

Bakgrunn

Gran vokste opp i en av Bergens ledende handelsfamilier, med slektskaps- og vennskapsbånd vidt utover i det bergenske storborgerskap. Han ble student fra Bergen katedralskole i 1874, studerte deretter filologi ved universitetet i Kristiania og ble cand.mag. 1881. Fra samme år var han lærer i hjembyen, først vikar ved forskjellige skoler, fra 1887 fast ved Hambros skole og 1895–1899 adjunkt ved Bergen katedralskole. Allerede her utmerket han seg som en fremragende pedagog – ifølge sitt bysbarn Harald Beyer «en ny Lyder Sagen, men med et europeisk preg». Ved siden av lærergjerningen var Gran aktiv som foredragsholder. En rekke av foredragene han holdt i Bergens Arbeiderakademis serie Foredrag for hvermand i 1893–1895, ble utgitt i bokform (Arbeiderbevægelsens historie, Om opdragelse, Træk af vort aarhundredes liv, Aandsudvikling i Norge fra 1845 til vore dage).

Det moderne gjennombrudd og positivisme

Som så mange av sine samtidige ble Gran i unge år ideologisk påvirket av det «moderne gjennombrudds» ideer: Charles Darwin, John Stuart Mill, Herbert Spencer, Henry Thomas Buckle, Hippolyte Adolphe Taine og Émile Zola. Et sterkt inntrykk gjorde også Georg Brandes' Hovedstrømninger. Gran gjorde seg imidlertid tidlig ferdig med den doktrinære positivismen og naturalismen som livsanskuelse. Bare på det faglige området festet positivismen seg varig hos ham som vitenskapelig metode. Som Taine fortsatte han å forklare litterære tekster ut fra forfatterens rase, miljø og «moment». Dermed oppstod det etter hvert et spenningsforhold i Grans forfatterskap mellom hans eget, etter hvert idealistiske livssyn og den positivistiske metoden han fortsatte å gjøre bruk av.

Litteraturanmelder

Gran begynte sitt faglige forfatterskap som litteraturanmelder i samtidens kulturradikale tidsskrifter. Med betinget tilslutning skrev han om Taine i Ny illustreret Tidende (1880) og om Emile Zola i Nyt Tidsskrift (1883). I en skjellsettende artikkel om Den yngste generation i Samtiden i 1894 tok han det første skrittet fra en naturalistisk til en idealistisk virkelighetsforståelse, som i stigende grad skulle prege ham for resten av livet – etter hvert også med et tydelig innslag av religiøs interesse.

Professor

Da professoratet i nordisk litteraturhistorie ved universitetet i Kristiania ble ledig ved Cathrinus Bangs død i 1898, meldte Gran seg i siste liten som søker og ble året etter utnevnt i embetet etter en konkurranse med forfatteren Hjalmar Christensen. For sitt konkurransearbeid Norges Dæmring. En litteraturhistorisk indledning oppnådde Gran imidlertid ikke «full videnskabelig kompetence». Men bedømmelseskomiteen gikk likevel inn for ham, i håp om at «hr. Gran efterhaanden vil kunne fylle de huller, som for tiden findes i hans viden». Komiteen har nok her lagt avgjørende vekt på de pedagogiske kvalitetene Gran la for dagen i sine konkurranseforelesninger.

I motsetning til hans kontroversielle utnevnelse ble Grans professorperiode 1900–1919 en absolutt suksess. Med sin pedagogiske begavelse og sitt store populærvitenskapelige forfatterskap «oppnådde (han) å gjøre litteraturgranskingen populær i vårt land», skrev hans elev Harald Beyer senere om ham. Gran innførte seminarundervisningsformen ved Det historisk-filosofiske fakultet («Det litteraturhistoriske seminar», grunnlagt i 1903).

Samtiden og Aschehoug

Allerede i 1889 hadde Gran (sammen med Jørgen Brunchorst) i Bergen grunnlagt det allmennkulturelle tidsskriftet Samtiden, der de 10 første årgangene kom ut på John Griegs forlag. Fra 1900 ble tidsskriftet flyttet over til William Nygaards forlag H. Aschehoug & Co. Dermed ble Gran trukket inn i «Aschehoug-miljøet», hvor han snart ble en av Nygaards viktigste litterære rådgivere. Her ligger en av nøklene til den maktposisjonen Gran etter hvert skulle komme til å innta i vårt litterære liv.

Fra 1904 var Gran norsk redaktør av Nordisk Tidskrift. Han påtok seg også store redigeringsoppdrag, blant annet Nordmænd i det 19de Aarhundrede, hvor han selv skrev de omfattende biografiene over Welhaven, Henrik Wergeland og Henrik Ibsen, og Det Kongelige Fredriks universitet 1811–1911 til Kristiania-universitetets 100-årsjubileum. 1914 fikk Gran Nygaard med på å grunnlegge Edda: Nordisk tidsskrift for litteraturforskning på Aschehoug forlag med seg selv som redaktør, noe som skaffet ham litterær innflytelse, også utenfor Norges grenser. I tillegg til dette var Gran initiativtaker til første utgave av Norsk biografisk leksikon og medredaktør for de to første bindene.

Litterær fødselshjelper

Sentralt plassert både ved universitetet og i Aschehoug forlag ble Gran en litterær fødselshjelper og konsulent for mange. Francis Bull har regnet ut at i alt mer enn 80 bind og småskrifter er blitt til under Grans medvirkning: «Hundrevis av norske diktere, essayister og vitenskapsdyrkere har han hjulpet til å få sine første småstykker trykt.»

Forfatterbiografier

Grans egen litterære produksjon skjøt først fart omkring 1910 med en rekke forfatterbiografier: tobindsverket Jean-Jacques Rousseau, to mindre populærbiografier om Bjørnstjerne Bjørnson, den mer ujevne tobindsmonografien Henrik Ibsen, en sjarmerende minnebok om Alexander Kielland og hans samtid og hans siste bok, den posthumt utgitte Charles Dickens.

Det er karakteristisk for Gran at han så konsekvent dyrket forfatterbiografien og forfatterportrettet. Det henger sammen med at hans primære interesse gjaldt forfatterpersonligheten – ikke den litterære teksten. «Til syvende og sidst er de fleste av hans redegjørelser ikke andet end søkelys ind mot et betydelig menneskes væsen, mot personligheten, som for Gerhard Gran var det egentlige under i verden, – den som for at bruke hans egne ord 'aldrig kan fortsættes eller gentages eller erstattes',» skrev Valborg Erichsen i Samtiden ved hans bortgang 1925.

Den delen av Grans litterære produksjon som ser ut til å leve lengst, er likevel hans essayistikk, samlet i tre bind Norsk aandsliv i hundrede aar og Fremmed aandsliv. Her dyrket han først og fremst forfatterportrettet, men han viste også interesse for religiøse personligheter som Jean Calvin og Blaise Pascal.

Påvirket av blant annet amerikaneren William James' Varieties of religious experience var Gran i sine modne år sterkt opptatt av oppdagelsen av underbevisstheten og den utvidelsen av vår virkelighetsoppfatning denne etter hans mening fører med seg, blant annet på den måten at den religiøse erfaringen igjen blir et interessant og virkelighetsutvidende fenomen. Om dette handler hans eneste ikke-litterære arbeid, den sterkt personlige, lille boken om Religiøs uro. Streiflys, der man kommer den modne Gerhard Gran meget nær.

Utmerkelser

Verk

Et utvalg

Portretter med mer

Kunstneriske portretter

Fotografiske portretter

Les mer i Store norske leksikon

Kilder og litteratur

Faktaboks

Gerhard Gran

Historisk befolkningsregister-ID

pf01053295014205

Kommentarer