Hagia Sofia – Store norske leksikon (original) (raw)
Hagia Sofia er en moské og tidligere kirke i Istanbul, Tyrkia, og er den bysantinske arkitekturens hovedverk. Byggverket ble oppført på UNESCOs verdensarvliste i 1985. Den er tegnet av Anthemios fra Tralles og Isidoros fra Milet og ble oppført i 532–537.
Faktaboks
Uttale
ajas'ɔfia
gresk ‘den hellige visdom’
Også kjent som
Sofiakirken, Sofiamoskeen, tyrk. Ayasofya
Hagia Sofia var fra 1934 til 2020 et museum, men 11. juli 2020 besluttet Tyrkias høyeste administrative domstol å annullere denne statusen. President Recep Tayyip Erdoğan kunngjorde samme dag at byggverket igjen skal brukes som en moské.
Hagia Sofia er en krysning mellom basilika og sentralbygg, siden den er treskipet og rektangulær (cirka 75 x 70 meter) samtidig som den er dominert av sin store sentralkuppel. Denne var opprinnelig en hengekuppel som ble ødelagt under et jordskjelv i 558. Den ble i 563 erstattet av en seks meter høyere pendentivkuppel. Dagens kuppel er en rekonstruksjon av denne etter at den vestre halvdelen kollapset i 989 og den østre delen i 1346. Kuppelen hviler på fire enorme pilarer og støttes av en serie halvkupler i øst og vest.
På inngangssiden i vest ligger en dobbelt narthex. Hagia Sofia er innvendig rikt dekorert med marmor i ulike farger. Dens praktfulle mosaikker, hvorav bare en brøkdel er bevart, er fra 500- til 1300-tallet.
Etter tyrkernes erobring av Istanbul i 1453 ble Hagia Sofia omdannet til moské. Den fikk fire minareter som sammen med diverse tyrkiske tilbygg og støttemurer har endret dens opprinnelige ytre.
Hagia Sofia er også navn på en kirke i Thessaloniki i Hellas, bygd etter mønster av Istanbuls Hagia Sofia.