Harald 4. Gille – norsk konge 1130–1136 – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Harald 4. Gille

Harald IV Gille, også kalt Gillekrist eller Gilchrist

Født

1102, sannsynligvis i Irland eller på Sudrøyene (Hebridene)

Død

14. desember 1136, Bergen

Virke

Norsk konge

Harald Gilles jernprøve

Da Harald Gille kom til Norge og hevdet at han var sønn av Magnus Berrføtt, krevde hans halvbror Sigurd Jorsalfare at Harald skulle gjennomføre en jernprøve - gå på glødende jern. Ifølge Magnussønnenes saga i Heimskringla måtte Harald gå barbent på ni glødende plogjern, ledsaget av to biskoper. Han kom seg helskinnet gjennom prøven, og ble anerkjent som kong Sigurds bror.

Harald Gille blir drept

Sigurd Slembe dreper Harald Gille i Bergen i 1136.

Harald 4. Gille var norsk konge fra 1130 til 1136. Han var trolig sønn av Magnus Berrføtt og en irsk eller suderøyisk kvinne. Han kom fra vesterhavsøyene til Norge i slutten av 1120-årene og ble konge i 1130 sammen med brorsønnen Magnus Sigurdsson. Harald nedkjempet og avsatte Magnus, men ble selv myrdet av en annen tronkrever, Sigurd Slembe, som påstod han var Haralds halvbror.

Haralds sønner Inge, Sigurd og Øystein ble norske konger, men både hans og sønnenes regjeringstid var preget av kamp mellom tronkrevere om herredømmet over landet. Dette var begynnelsen til de innbyrdesstrider som vanligvis har vært kalt borgerkrigene (1134–1240).

Bakgrunn og familie

Den første opplysning vi finner om Harald (i den islandske Orkneyinga saga) er fra et marked i Grimsby i England, hvor han var ute etter å skaffe seg informasjon om forholdene i Norge. Han oppsøkte de norske handelsreisende og ble nær venn med den norske lendmannssønnen Kale Kolsson, som senere ble jarl over Orknøyene. Harald skaffet seg nyttig informasjon, men var tilbakeholden med å fortelle om seg selv; bare Kale fikk vite at Harald var kongssønn.

Sagaens opplysninger sannsynliggjør at Harald hadde en forholdsvis høy sosial status på vesterhavsøyene. Det samme gjelder den gæliske tradisjonen om at han skulle ha vært gift med stormannsdatteren Biadoc (i norrøne kilder Bjaðok) og dermed besvogret med en mektig slekt vest av Skottland. Biadocs bror Gillebride var far til Somerled (død 1164), som er beskrevet som «regulus» av Argyll og konge av Suderøyene (Hebridene) og Kintyre, og stamfar til blant annet den skotske slekten MacDonald (de senere Lords of the Isles). I norsk tradisjon har det imidlertid vært vanlig å betrakte Biadoc som Haralds frille.

Til Norge

En gang i 1120-årene oppsøkte Harald lendmannen Hallkjell Huk, som da var på Suderøyene. Harald sa han var sønn av kong Magnus Berrføtt og bad om å få følge med til Norge og presentere seg for sin bror, kong Sigurd Jorsalfare. Sigurd var villig til å la Harald føre bevis for sine ord ved gudsdom, dersom han gikk med på ikke å kreve kongsnavn så lenge Sigurd eller hans sønn Magnus var i live. Harald gikk med på dette og svor eder. Han gikk deretter på ni glødende plogjern (jernbyrd) for å bevise sin påstand, noe som ifølge Snorre Sturlason var den største gudsdom som noen gang hadde gått for seg i Norge.

Etter den vellykkede jernbyrden oppholdt Harald seg ved halvbroren Sigurds hoff. Han var vennlig og lystig, og ville gjerne holde moro. Han var ikke stor på det, sparte ikke på noe for sine venner og tok gjerne imot råd. Alt dette gjorde at Harald ble ansett som vennesæl, og han fikk gode lovord. Brorsønnen Magnus Sigurdsson derimot, var verken hyggelig eller omgjengelig. Det er derfor ikke til å undre seg over at Harald fikk større tilslutning enn Magnus. Haralds evner som idrettsmann imponerte også. Både det å kunne løpe raskere enn en hest og – som Olav Tryggvason – løpe på årene utenbords mens mennene rodde, ble sett på som noe få kunne gjøre etter ham.

I 1130 døde kong Sigurd, og Magnus ble tatt til konge over hele landet. Harald var i Tønsberg da dette skjedde. Han innkalte straks sine venner og sa at han ikke var fornøyd med at Magnus skulle være konge alene, og krevde halve riket. Harald brøt dermed løftet han hadde gitt sin bror, men begrunnet det med at eden var gitt under tvang. Så ble Harald på Haugating tatt til konge over halve Norge. Kong Harald tok seg hird og utnevnte lendmenn. Det viste seg at han fikk størst oppslutning av kongene, så Magnus kunne ikke gjøre annet enn å godta situasjonen. De regjerte sammen i tre år. Men våren 1134 samlet Magnus alt mannskapet han kunne, og fikk vennene sine til å hjelpe seg med å ta fra Harald kongedømmet. 9. august samme år ble Harald angrepet ved gården Fyrileiv i Ranrike (nå Färlev, i nærheten av Lysekil). De norske innbyrdesstridene var i gang.

Da Harald fikk beskjed om at Magnus fylket sin hær, stod han opp og talte til sine menn og gav dem beskjed om hva som skulle gjøres. Slaget endte imidlertid med nederlag, og Harald måtte flykte til Danmark. Der oppsøkte han kong Erik Emune, som gav ham 8 langskip og Halland til len. Så dro Harald Gille tilbake til Norge. I Konghelle var en hær samlet mot ham. Harald holdt da en tale hvor han overbeviste dem om at de heller burde støtte ham i hans kamp om tronen. Det hele endte med at hærsamlingen løste seg opp, og folket gav seg under ham. Han knyttet dem til seg med len og veitsler til stormenn og bedre kår for allmennheten. Slik var det Harald begynte å vinne tilbake sitt rike. Han hadde mild fremferd mot folket generelt, men mot erklærte motstandere viste han ingen nåde.

På kort tid konsoliderte kong Harald sin makt i Viken, og han satte kursen mot kong Magnus i Bergen. Der stod det avgjørende slaget like over nyttår 1135. Etter at all motstand var slått ned, ble det avgjort at Magnus skulle avsettes og behandles slik at han ikke senere kunne regnes for konge: De hugde av ham den ene foten, stakk ut øynene og kastrerte ham. Harald Gilles vei fra samkonge via landflyktighet til enekonge var nå endt. Nå skulle seieren konsolideres.

Kildene er enige om at kong Harald var gavmild og storsinnet mot sine venner. Dette er karaktertrekk som i stor grad er blitt holdt mot Harald og utlagt som at han ingen evner hadde og ikke skjønte hva han drev på med. Men en person som viste seg som gavmild og storsinnet mot sine venner, var ikke uvitende om det politiske spill og de forholdsregler en i den forbindelse burde ta. For den av partene som i en konflikt klarte å skaffe seg støtte fra flertallet av stormennene, var den som mest sannsynlig ville gå av med seieren. Gavmildheten må i denne sammenhengen sees som et politisk virkemiddel. At gaver bevisst ble brukt i en allianseskapende funksjon, var et velkjent og innarbeidet fenomen.

Ved forsoning og samarbeid maktet Harald Gille å samle de fleste stormennene under seg. Han styrket også sin stilling ved å plassere sine sønner til fostring hos mektige menn og ved at han tok friller blant mektige familier. Kildene gir også inntrykk av at Harald gikk inn for å skaffe seg oppslutning fra befolkningen generelt. Han ser dessuten ut til å ha vært generøs overfor kirken, mens forholdet til Danmark og Sverige ble sikret ved brødrelag og militær assistanse til danskekongen og ved en giftermålsallianse med Sverige (Ingerid Ragnvaldsdatter). Kong Harald ledet selv sine menn i kamp, og skalden Einar Skulason beretter om den «kampdjerve krigerhøvding» og «harde krigsmann» som seiret i flere slag mot venderne i farvannene ved Danmark.

Død

I 1136 ble Harald oppsøkt i Bergen av Sigurd Slembe, som hevdet han var sønn av kong Magnus og bad om å få godkjent frendskapen. Harald avslo, la sak mot ham og forsøkte å få Sigurd drept, men i stedet ble Harald myrdet av Sigurd. Kongemorderen krevde deretter kongsnavn, men ble dømt utleg og fredløs. Hele folket sluttet opp om Haralds sønner, Inge og Sigurd, og senere også om Øystein.

Kildene viser at Harald Gille var en mann som var i besittelse av både vilje og evne til først å sikre seg de posisjoner som var nødvendig for å skaffe seg makten, og deretter konsolidere denne. Hans grep om riket gikk i arv til sønnene.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Kommentarer