Helena – gresk mytologi – Store norske leksikon (original) (raw)
Gresk vasemaleri fra ca. 480 f.Kr. Museo Archeologico Nationale, Napoli.
Til høyre ved siden av søker Kassandra (naken) tilflukt ved et arkaisk-utseende kultbilde av Athene Promachos [frontkjemperen], Aias angriper henne med et sverd
Helena, gudinne i gresk mytologi. Helena er datter av Leda og Zevs eller kong Tyndareos i Sparta. Hennes søsken og halvsøsken er Klytaimestra, Kastor og Polydevkes, ifølge Homer.
Faktaboks
Uttale
hˈelena
gresk Helene
Helena var berømt for sin skjønnhet, og hennes (ste-)far Tyndareos lot hennes friere sverge at alle skulle støtte den av dem som ble foretrukket. Helena giftet seg med Menelaos, som ble konge i Sparta. Senere ble hun, med eller mot sin vilje, bortført av Paris, som Afrodite hadde lovet skulle få Jordens skjønneste kvinne. På denne måte ble hun årsak til trojanerkrigen.
Etter Paris' død giftet hun seg med hans bror Deifobos, og etter erobringen av Troja ble hun igjen Menelaos' hustru. Med ham hadde hun datteren Hermione. Før ekteskapet ble hun en gang bortført av Thesevs.
Betydning
Helena ble i Sparta dyrket sammen med sine brødre dioskurene (Kastor og Polydevkes). Hun ble gjennom hele antikken nevnt som eksempel på skjønnhet og utroskap, og ofte avbildet av kunstnerne. Mest berømt var et maleri av Zevxis, som skal ha valgt det vakreste hos fem skjønne kvinner til modell for hennes skikkelse.