Afrodite – Store norske leksikon (original) (raw)
Antikk marmorgruppe med fremstilling av Afrodite, Eros og Pan. Nasjonalmuseet, Athen.
Ankhises ble elsket av Afrodite (Venus) som fødte ham sønnen Aeneas. Maleri fra 1889–1890.
Afrodites fødsel fra havet framstilt på den såkalte ‘Ludovisitronen’. Gresk relieff av marmor fra Thasos, av en ukjent kunstner, fra cirka 460 fvt.
Afrodite fra Melos (Venus fra Milo), skulptur i marmor, cirka 150–125 fvt.
Afrodite er grekernes gudinne for kjærlighet, skjønnhet og fruktbarhet. Hun tilsvarer romernes Venus. Afrodite er datter av Zevs og Dione, men etter noen andre sagn steg hun opp av bølgene (tilnavn Anadyomene) eller av havets skum (gresk afros).
Faktaboks
Afrodite hører sammen med asiatiske fruktbarhetsgudinner, særlig Astarte hos fønikerne og Ishtar hos babylonerne. Hennes eldste kultsteder var antagelig Kypros (av Homer kalles hun derfor Kypris, «den kypriske») og den lille øya Kythira, sør for Peloponnes. Derfra bredte hennes kultus seg ut over hele den greske verden, ikke minst Sicilia. Fra Sør-Italia kom hun til Roma hvor hun særlig ble dyrket som Venus Erycina, det vil si Venus fra Eryx-fjellet på Vest-Sicilia.
Hun skjenker skjønnhet, hun er selv vidunderlig vakker, hun eier «skjønnhetsbeltet», har tilnavnet «den søtt smilende» og er tilsvarende etterstrebt. Hennes ektefelle er smedenes gud, den halte Hefaistos (romersk Vulcanus), men hun er mer glad i krigsguden Ares (Mars), og med ham har hun blant annet sønnen Eros. Også dødelige unner hun sin kjærlighet, hun elsker Adonis og får sønnen Aeneas med trojaneren Ankhises. Også Harmonia, Priapos, Hermafroditos nevnes som hennes barn.
Hun følges ofte av guddomsmakter som ligner henne i vesen: Khariter (latin gratier), horaer (årstidene), Pothos (savn), Himeros (lengsel), Hymenaios (bryllupsgud) eller Peitho (overtalelsens gudinne). Hennes allmakt i naturen symboliseres ved særlig fruktbare eller vakre dyr (due, hare, spurv, også svane) og skjønne blomster (rose, myrt, eple, anemone; hun fikk tilnavnet Antheia, «blomstenes gudinne»). Også over havet hersker hun (hun gav god seilas).
Skildring i sagn
Gresk diktning behandler ofte Afrodite. Ifølge Hesiod hørte hun til urgudene som eksisterte før Zevs og olympierne tok makten. I sagnet spiller hun en viktig rolle som den som gav støtet til trojanerkrigen: Hun ga den skjønne Helena til Paris. (Paris hadde tilkjent henne skjønnhetsprisen da hun trettet med Hera og Athene om hvem som var den vakreste. Som lønn fikk han Afrodite til å hjelpe seg i sitt kjærlighetseventyr.) Under kampen ved Troja sto hun på trojanernes side, men da hun selv grep aktivt inn i striden, ble hun såret av Diomedes, men hun reddet seg på Ares' vogn hjem til Olympen. Gjennom Aeneas lever hennes etterkommere videre på jorden, og gjennom julierne når de opp til den romerske keisertronen (se Caesar).
Afrodite i antikkens kunst
Det finnes en rekke fremstillinger av Afrodite, både på vaser, speil og lignende samt i skulptur.
- En av de eldste er den såkalte Afrodite fra Fréjus (rundt 400 fvt., i Louvre), det første store eksempelet på en så godt som naken, stående kvinnestatue, et kvinnelig motstykke til Polykleitos' Doryforos.
- Rundt 340 fvt. vant Praxiteles berømmelse for sin nakne knidiske Afrodite, som er kjent fra en rekke kopier (den beste i Vatikanet), og muligens også den vakre, delvis påkledde Afrodite fra Arles (Louvre), mens Afrodite fra Capua kan være utført av en elev.
- Fra hellenistisk tid kjennes en rekke Afrodite-statuer, blant annet den kapitolinske Afrodite (Roma), Afrodite Medici (Firenze), den relativt nylig funne Afrodite fra Kyrene (Termemuseet, Roma) og den mest berømte av alle, Afrodite fra Melos (Venus fra Milo, Louvre), som ble funnet i 1820.
- En Afrodite-torso, funnet på Sicilia, tilhører Nasjonalmuseet/Nasjonalgalleriet.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Burkert, Walter: Greek religion, 1985, isbn 0-674-36280-2
- Hjortsø, Leo: Greske guder og helter, 1998, isbn 82-525-3525-9