Vermeer – Store norske leksikon (original) (raw)
Faktaboks
Vermeer
Født: Johannes Vermeer van Delft
Uttale
fərmˈe:r –
Født
1632
Død
15. desember 1675, Delft, De forente Nederlandene (nå Nederland)
Det antatt eneste portrettet av Jan Vermeer van Delft. Maleriet er fra 1656.
Vermeer var en nederlandsk maler. Han var sannsynligvis elev av Carel Fabritius. Han jobbet i Delft og var relativt godt kjent, men han ble senere glemt. Vermeer regnes for å ha blitt gjenoppdaget i 1866, av den franske kunstkritikeren Théophile Bürger-Thoré.
Bakgrunn
Dette er ett av Vermeers mest kjente malerier. Det er også laget en spillefilm basert på kunstnerens liv og dette maleriet.
Det er mellom 30 og 40 malerier som krediteres Vermeer, og motivene er hovedsakelig landskaper og interiører. Han regnes for å være en av kunsthistoriens ypperste kolorister.
Vermeer hadde i sin ungdom mottatt vesentlige impulser fra Utrecht-maleren Hendrick Terbrugghen, noe som kommer til syne i den kjølige koloritten, med vekt på blå og gule fargetoner. Dette gjelder særlig tre ungdomsarbeider: Kristus hos Marta og Maria (1655), _Diana med Nymfer (_1653–1654) og Koblersken (1656).
Stil
Mesterverket Melkepiken fra ca 1660.
Mot slutten av 1650-årene var hans kunstuttrykk fullt utviklet. Bortsett fra _Den lille gaten (_1657–1658) og Prospekt fra Delft (1660-årene), konsentrerte han seg nesten utelukkende om interiørmaleriet, med motiver hentet fra sitt eget hjem.
Lyset er tillagt en verdi som til da var ukjent. Det faller gjerne bløtt inn fra venstre og omslutter både person og interiør i et mykt skjær som står i kontrast til det samtidige skarpe clair-obscurmaleri.
Farge og komposisjon
Jan Vermeer van Delft. Gate i Delft, 1659. Oljemaleri. Rijksmuseum, Amsterdam.
Interiøret har ofte få gjenstander og komposisjonen er fast og enkel. Figurene utfører ikke noe som kan virke distraherende på bildets innhold og stemning. Koloritten er bygd opp av et tett system av komplementære kontraster som gir bildet dets balanserte fargeoppbygning. Blant disse modne arbeidene kan nevnes Konserten (1664), Pike med perlekjede (1664) og Melkepiken (omtrent 1658).
I 1660-årene nådde hans koloristiske utvikling sitt høydepunkt. For å uttrykke den komplementære tendensen, særlig i gult og blått, nådde han frem til en pointillisme der penselstrøkene står vibrerende ved siden av hverandre, som i Pike med turban, også kjent som Pike med perleøredobb (1665).
I hans senere arbeider dempes dette noe ned, samtidig kan innholdet berikes med en diskret symbolikk: Perleveiersken , Maleren i sitt atelier (omtrent 1666–1668) og Kjærlighetsbrevet (1664). I Vermeers samtid lot særlig Pieter de Hooch og Gabriel Metsu seg inspirere av impulser fra hans maleri, vesentlig i motivvalg.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
Duparc, Frederik J. & Arthur K. Wheelock, red.: Johannes Vermeer, 1995, isbn 0-89468-219-9
Wheelock, Arthur K.: Jan Vermeer, 1981, isbn 0-500-09149-8
Kunsten å male,1666-1668.
Kvinne og hushjelp, 1666-1667.
En kvinne ved spinettet med en herre, 1662-1665.
Jente med vinglass, 1659.
Kvinne med lutt, 1662, Metropolitan Museum of Art.