Johann Gottlieb Fichte – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Johann Gottlieb Fichte

Uttale

fˈikjtə

Født

19. mai 1762, Rammenau, Tyskland

Død

27. januar 1814, Berlin, Tyskland

Johann Gottlieb Fichte

Johann Gottlieb Fichte

Johann Gottlieb Fichte var en tysk filosof. Han hadde en nøkkelrolle i utformingen av den tyske idealismen etter Immanuel Kant. Fichte behandlet en rekke emner fra erkjennelsesteori til etikk og politiske spørsmål. Han er mest kjent for sin subjektive idealisme grunnlagt på et begrep om selvbevissthet. Fichte er også opphavsmannen til begrepet om anerkjennelse (Anerkennung) senere videreutviklet av Hegel.

Etter studier i Jena og Leipzig levde Fichte et omflakkende liv som huslærer og universitetslærer. Hans gradvis økende berømmelse brakte ham omsider en stilling som professor i Jena i 1794–1799. Der øvde Fichte betydelig innflytelse på Schelling og Hegel. Han ble senere første rektor ved universitetet i Berlin i 1810.

Subjektiv idealisme

Fichte utviklet sin idealisme i ulike formuleringer av det han kalte vitenskapslære (Wissenschaftslehre), deriblant Über den Begriff der Wissenschaftslehre (Om begrepet vitenskapslære) fra 1794 og _Neue Darstellung der Wissenschaftslehre (Ny fremstilling av vitenskapslæren) fra 1800.

Fichtes hensikt var å gi erkjennelsen et grunnlag uten å gjøre den avhengig av dualismen i Kants filosofi mellom subjektets a priori kunnskapsformer og tingen i seg selv (Ding an sich). Ved å «sette» (setzen) seg selv, blir det erkjennende subjektet selvbevisst. Fichte hevder også at alt erfaringsinnhold, herunder alt materielt, utvikles av subjektet eller jeg'et (das Ich). Subjektet skaper på denne måten også sitt «ikke-jeg», det vil si objektene utenfor seg selv.

Moralitet og anerkjennelse

På grunnlag av sin subjektive idealisme formulerte Fichte mellom 1796 og 1798 også en praktisk filosofi i verkene Grundlage des Naturrechts nach Principien der Wissenschaftslehre (Naturrettens grunnlag ifølge vitenskapslærens prinsipper) og Das System der Sittenlehre nach den Principien der Wissenschaftslehre (Etikkens system ifølge vitenskapslærens prinsipper).

Fichte skilte mellom etikk og rett i den forstand at førstnevnte er avhengig og sistnevnte uavhengig av det kategoriske imperativet. Hans etikk i snever betydning innebærer en deduksjon av moralitet med utgangspunkt i individets «setting» av seg selv som fri vilje. Derfra utledes også individets plikter som moralsk vesen.

Fichtes naturrett tar også utgangspunkt i jeg'et, men åpner opp for intersubjektivitet idet individet må se seg selv som «oppfordret» (auffordert) av et annet individ. Dette er vel å merke et gjensidig forhold. Rasjonelle subjekter må anerkjenne hverandre som sådanne for at subjektivitet skal kunne eksistere.

Nasjon og fellesskap

Ideer om nasjonalt fellesskap og kulturell samhørighet var viktige på Fichtes tid. Hans Reden an die deutsche Nation (Taler til den tyske nasjon) fra 1808 oppfordrer til fornyet tysk nasjonalfølelse. Dette må forstås på bakgrunn av den franske okkupasjonen av Tyskland. Talenes hensikt er i hovedsak pedagogisk: Fichte vil at det tyske folk skal oppdras til frihet og selvstendighet.

Der geschlossene Handelstaat (Den lukkete handelsstaten) utgitt i 1800 utvikler en politisk teori i forlengelse av Kant og Rousseau. Fichte tok her til orde for et føderalt Europa bestående av økonomisk selvforskynte nasjonalstater.

Verker

Norske oversettelser

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer