John F. Kennedy – Store norske leksikon (original) (raw)
Faktaboks
John F. Kennedy
John Fitzgerald Kennedy, JFK
Uttale
kˈennedy
Født
29. mai 1917, Brookline, Massachusetts
Død
22. november 1963, Dallas, Texas, USA
John F. Kennedy
John F. Kennedy var en amerikansk politiker, USAs 35. president fra januar 1961 til sin død i november 1963. Han tilhørte Det demokratiske partiet, og var tidligere senator for Massachusetts. Kennedy var USAs første katolske president. Han er mest kjent for sine store retoriske evner, for sin forhandlingsrolle i den kalde krigen og for sin tidlige død. Kennedy ble skutt og drept i Dallas, Texas, 22. november 1963.
Kennedy var gift med Jaqueline Bouvier Kennedy Onassis, og var bror av justisminister og presidentkandidat Robert F. Kennedy og senator Edward Kennedy.
Familie og oppvekst
John F. «Jack» Kennedy var sønn av finansmannen og ambassadøren Joseph Patrick Kennedy og Rose Fitzgerald Kennedy, og vokste opp på familiens eiendommer i Brookline og i Hyannis Port, Massachusets, og i New York. Familien var av irsk herkomst og katolikker.
Kennedy ble født inn i en familie med lange politiske tradisjoner og store politiske ambisjoner. Han var barnebarn av to mektige lokalpolitikere i Boston, kongressmedlem og borgermester John Francis «Honey Fitz» Fitzgerald, og kongressmedlem og mektig demokratisk lokalleder Patrick Joseph «P.J.» Kennedy. Kennedys mor, Rose, fungerte allerede som tenåring som borgermester Fizgeralds førstedame i Boston.
Kennedys far, Joseph Sr., la ingen skjul på at han var ute etter å sikre presidentembetet for en av sine sønner. Det var meningen at dette skulle være Joseph Jr., parets eldste sønn, men da han døde i et flyvertokt under andre verdenskrig, gikk rollen som Kennedy-klanens fremtidige president videre til John F.
Kennedy og søsknene ble medieyndlinger allerede som unge. Den store klanen, som besto av Joseph Sr. og Rose og deres ni barn, var en kjent rikmannsfamilie, og ble enda mer kjente da de ble første katolske ambassadørfamilie til å møte paven under Josephs Sr.'s tid som Franklin D. Roosevelts ambassadør til Storbritannia.
Utdannelse og utenriksinteresse
Frem til sin brors død hadde Kennedy ingen politiske ambisjoner, men han ble etter hvert svært interessert i utenrikspolitikk. Han var utdannet ved Choate, en prestisjefylt internatskole i Connecticut, og fikk senere en B.A. ved Harvard University.
Etter flere turer til Europa i 1937 og 1938 fattet han en sterk interesse for internasjonal politikk. Han tilbrakte en del tid hos kolleger av faren i Europa i 1939, og skrev så en avslutningsoppgave ved Harvard i 1940 som han samme år fikk utgitt som boken Why England Slept. Tittelen var en vri på Winston Churchills While England Slept fra 1938. Kennedys bok ble gitt ut på norsk i 1962 som Men England sov (Nasjonalforlaget).
Militærtjeneste
Da andre verdenskrig brøt ut fikk Kennedy, gjennom farens kontakter, en post som løytnant i marinen i Stillehavet fra 1941 til 1945. Denne fikk han på tross av store helseproblemer som skulle ha utelukket ham fra tjeneste. Kennedy ble dekorert for tapperhet etter at torpedobåten han kommanderte ble senket og han svømte til en øy i nærheten, slik at resten av mannskapet ble reddet. Da han kom hjem, med forverret ryggskade, men ellers hel, ble han kjent som ambassadørsønnen som også var krigshelt.
Kongressmedlem og senator
I 1944 ble storebroren Joseph Jr. drept i en flyeksplosjon på tokt over Europa, og familien forventet nå en politisk karriere fra Kennedy. Han ble valgt inn i representantenes hus som representant fra Massachusetts i 1946. Kennedy syntes arbeidet som kongressrepresentant var lite givende, og stilte til valg som senator for Massachusetts i 1952. Han ansatte sin bror Robert Kennedy som valgkampsjef.
I 1956, etter et lengre sykeleie, gav Kennedy ut Profiles in Courage, en essaysamling som brakte ham Pulitzerprisen i 1957 og som blant annet handlet om politikere som satte prinsipper foran karriere. I ettertid er det kommet frem at mye av arbeidet med denne boken ble utført av Kennedys medarbeider og taleskriver Ted Sorensen.
Som senator unnlot Kennedy å ta avstand fra sin kollega Joseph McCarthy, under dennes overdrevne kommunistjakt. Han beholdt likevel et progressivt rykte.
Valgkamp
Kennedy taler ved Franklin D. Roosevelt home i Hyde Park, New York, 14. august 1960 under presidentvalgkampen.
I 1956, etter bare 4 år i senatet, forsøkte Kennedy å bli visepresidentkandidat for den demokratiske presidentkandidaten Adlai Stevenson, men han ble ansett for å være for ung og uerfaren av mange i det demokratiske partiet. Stevenson tapte senere for sittende president Dwight D. Eisenhower. Dette åpnet muligheten for at Kennedy kunne bli demokratenes presidentkandidat ved neste valg.
I de demokratiske primærvalgene i 1960 vant Kennedy over blant andre Hubert Humphrey, Adlai Stevenson og Lyndon B. Johnson. Kennedys republikanske motstander ved valget i 1960 var daværende visepresident Richard Nixon. Nixon var lenge favoritt til å vinne embetet, men i en serie med TV-sendte debatter fikk Kennedy overtaket, blant annet på grunn av Nixons manglende fortrolighet med TV-mediet.
President
John F. Kennedy. Foto fra 1962.
Kennedy ble sverget inn som president den 20. januar 1961. Han var den første katolske presidenten i USA, og den yngste til å bli valgt til embetet noensinne. Lyndon B. Johnson var Kennedys visepresident frem til Kennedys død i 1963.
Innenriks
Kennedy (nummer tre fra høyre) med borgerrettighetsforkjempere 28. august 1963. Martin Luther King jr. står omtrent midt i bildet.
Kennedy lanserte et omfattende program for utvidet utenrikshandel (Trade Expansion Act) som ble vedtatt av kongressen i 1962, men han hadde større suksess som taler og inspirator enn som praktisk politiker i innenrikspolitikk.
Han fikk mye kritikk fra Martin Luther King Jr. og andre borgerrettsledere for ikke å følge opp sitt valgkampløfte om å tvinge gjennom en desegregering av føderal statlig boligformidling. Kennedy var lenge ikke villig til å støte fra seg mektige sørstatsdemokrater i kongressen, og utsatte arbeid med borgerrettigheter. I løpet av 1963 jobbet Kennedy og broren Robert, som da var justisminister, for en føderal borgerrettighetslov, etter press fra King og borgerrettighetsbevegelsen. Denne ble vedtatt i 1964.
Utenriks
Kennedy hadde sementert sin utenrikspolitiske forståelse under andre verdenskrig og anså det som USAs rolle å opprettholde eller skaffe frihet til alle verdens folk. Dette hadde både vellykkede og mindre vellykkede følger.
Grisebukt-skandalen
Tidlig i sin presidentperiode slet Kennedy med populariteten på grunn av en mislykket militær operasjon som var ment å sparke i gang en revolusjon mot den kommunistiske statslederen Fidel Castro på Cuba ved hjelp av en invasjon i Grisebukta. Kennedy hadde arvet invasjonsplanen fra sin forgjenger Dwight Eisenhower og var svært skeptisk, men slet med å stå i mot etterretningsorganisasjonen CIA og de militære lederne i Pentagon. Kennedy var ikke villig til å la USA åpent være ansvarlig for en invasjon av et annet land, og nektet de 1500 eksilkubanske styrkene, som CIA hadde trent opp i geriljakrigføring, støtte fra flyvåpenet.
Det viste seg at planen bygget på en manglende kunnskap både om Cubas politiske situasjon og elementære geografi, og de invaderende eksilkubanerne ble raskt drept eller tatt til fange. Kennedy nektet offentlig for at USA var involvert i operasjonen, men ble ikke trodd, verken av mediene eller Castro selv. Denne tidlige store feilen, der Kennedy følte seg presset av etterretningen og militære ledere, sies å ha ført til hans senere mer konservative holdning til militære planer.
Vietnam
Heller ikke i Vietnam ville Kennedy åpent bidra med amerikanske styrker, men heller ikke her var han villig til å la lokale politiske prosesser styre. Analytikere overbeviste ham om at et kommunistisk Vietnam ville føre til en dominoeffekt i Asia. På tross av motvilje plasserte dermed Kennedy flere og flere såkalte militære rådgivere til rådighet for Sør-Vietnams katolske president Ngo Dinh Diem i kampen mot kommunistiske nord-vietnamesiske styrker, og løy om disse til den internasjonale og amerikanske pressen.
Når Diem ikke så ut til å kunne løse konflikten, selv med amerikansk hjelp, og hans anti-buddhistiske styre ble for vanskelig å støtte offentlig, godkjente Kennedy i 1963 amerikansk støtte til et militærkupp mot Diem og broren Ngo Dinh Nhu. Amerikanske styrker ble værende i landet, og etter Kennedys død så Vietnamkrigen en stor opptrapping av amerikanske styrker, også åpent.
Cubakrisen
22. oktober 1962 holdt president Kennedy en tale på TV der han erklærte at USA ville iverksette en blokade av Cuba.
Kennedys første møte med Sovjetunionens statsminister Nikita Khrusjtsjov i Wien i 1961 ble av mange regnet som et tap for den amerikanske presidenten i en retorisk kamp mellom de to nye supermaktene i den kalde krigen. Møtet førte ikke til bedrede forhold mellom de to statene. Men denne og senere forhandlinger gav også Kennedy og Khrusjtsjov et grunnlag for å løse en av de største atomkrisene på 1960-tallet, kjent som Cubakrisen.
I oktober 1962 oppdaget amerikanske U-2-spionfly anlegg bygget for atomraketter på Cuba. Kennedy kalte inn til hemmelig møte med sine nærmeste rådgivere. Igjen ville de militære lederne gå til militær aksjon, men Kennedy holdt igjen og valgte å gå for en blokade av Cubas havområder, for å hindre sovjetiske skip i å bringe flere komponenter til Cuba. Samtidig forhandlet Kennedy både åpent og gjennom hemmelige kanaler med Khrusjtsjov.
Etter 13 dager kom de to statslederne til enighet om at de offensive våpnene skulle fjernes fra Cuba mot at Kennedy lovet å ikke invadere øya, og i hemmelighet fjerne amerikanske atomraketter fra NATO-landet Tyrkia i løpet av kort tid. Den andre delen av avtalen forble hemmelig i over 25 år.
Berlin og stjernestatus i Europa
Kennedy taler for folkehavet i Berlin, 26. juni 1963. Denne talen, hvor han erklærer «Ich bin ein Berliner» (jeg er en Berliner), er en av hans mest berømte.
Fra amerikansk ståsted var et av de største europeiske problemene i den kalde krigen spørsmålet om det delte Berlin. Øst-Tysklands regjering satte i august 1961 opp en barriere (senere Berlinmuren) for å hindre østtyske borgere å flykte til Vest-Tyskland via Berlin. Utad uttalte Kennedy sterk avsky for denne fysiske delingen av Berlin, men privat anså han det også som en lettelse at Øst-Tyskland ikke i stedet forsøkte å ta over hele Berlin, som lå i det østtyske området.
I juni 1963 var Kennedy på besøk i Europa, og i Berlin spesielt ble han mottatt som en frigjørende helt. Han uttrykte sterk solidaritet med innbyggerne i det delte Berlin i en tale fra det daværende rådhuset i Vest-Berlin som tiltrakk seg 400 000 mennesker. Denne talen er blitt en av Kennedys mest kjente, og er kjent som «Ich bin ein Berliner»-talen.
Fremskrittsalliansen
Gjennom Fremskrittsalliansen, som Kennedy omtalte som en Marshallplan for Sør- og Mellom-Amerika, forsøkte Kennedy å få til et utvidet samarbeid med disse landene (med unntak av det kommunistiske Cuba), blant annet gjennom store donasjoner til utviklingssamarbeid. Alliansen møtte stor motstand fra nasjonalister i sør- og mellomamerikanske land, blant annet på grunn av USAs samtidige hemmelige aksjoner i området, og ble opphevet allerede på 1970-tallet.
Åpenhet og skjulte sider
Kennedy satte i 1962 opp et system av båndopptakere i det hvite hus, som tok opp lyden av store deler (men ikke alt) av møter og telefonsamtaler han og rådgiverne hadde i løpet den siste delen av presidentperioden. Disse opptakene har vært svært nyttige for historikere som har villet forstå perioden.
Både som kandidat og som president hadde Kennedy både et nært og et komplisert forhold til pressen. Han var særs åpen på noen områder. Blant annet var han den første presidenten som gjennomførte direktesendte pressekonferanser på TV, og han lot pressen få komme tett innpå seg og familien, men på egne premisser. Samtidig brukte han og rådgiverne mye energi og til tider udemokratiske metoder for å skjule informasjon de anså som skadelig, både når det gjaldt politikk, som i tilfellene Vietnam og Grisebukta, og når det gjaldt Kennedys personlige liv, helseproblemer og utroskap.
Helseproblemer og medisinbruk
Kennedy var mye syk som barn, og slet med Addisons sykdom og alvorlige mage- og tarmproblemer mesteparten av livet. Han var under legebehandling stort sett hele ungdommen og sitt voksne liv, og slet også med store ryggproblemer, etter torpedobåtangrepet og blant annet som følge av langvarig medisinbruk. Historikere er i dag uenige om hvorvidt Kennedys utstrakte bruk av potensielt skadelige legemidler, som sterke kortikosteroider, testosteron og amfetamin, hadde en negativ effekt på hans evne til å lede eller om dette var det som skulle til for at han skulle fungere i hverdagen.
Ekteskap
John F. Kennedy med kona Jackie, datteren Caroline og sønnen John jr. i 1963.
I 1953 giftet daværende senator Kennedy seg med den 24-årige Jacqueline Bouvier (senere Jacqueline B. Kennedy Onassis). De fikk i alt fire barn Arabella (1956, dødfødt), Caroline Bouvier Kennedy (født 1957), John Fitzgerald «John-John» Kennedy jr. (1960–1999) og Patrick Bouvier (født og død 1963).
Kennedy-Bouvier-bryllupet i 1953 var årets kjendisbryllup og de to ble kjent i pressen som «Jack og Jackie». Jackies motesans og språkmektighet, sammen med ikoniske pressebilder av familien, blant annet Kennedy med parets to barn John Jr. og Caroline på presidentens kontor i Det hvite hus, bidro til Kennedys bilde utad som en ungdommelig og nytenkende president. Det hvite hus fikk i pressen tilnavnet «det nye Camelot.» I virkeligheten hadde Kennedy svært mange utenomekteskapelige forhold, også i Det hvite hus, og Jackie slet med å finne seg til ro i rollen som førstedame.
Drapet på Kennedy
Kennedy vinker til folkemengden fra bilen, ca. ett minutt før drapet.
Kennedy ble skutt og drept mens han kjørte i en åpen bil gjennom Dallas, Texas, 22. november 1963. Han ble gravlagt på æreskirkegården Arlington utenfor hovedstaden Washington D.C.
Lee Harvey Oswald (1939–1963) ble arrestert rett etter drapet, men nektet seg skyldig. Rettssaken mot Oswald ble aldri gjennomført. Han ble 24. november 1963 skutt ned og drept for åpent kamera av nattklubbeieren Jack Ruby (1911–1967) på Dallas' hovedpolitistasjon. Ruby ble dømt til døden for dette i 1964, men dommen ble ikke fullbyrdet, ettersom Ruby døde av sykdom kort tid etter rettssaken. Sammen med publikasjon av et amatøropptak av drapet, «Zapruder-filmen», førte disse hendelsene til store spekulasjoner rundt attentatet.
Høyesterettsjustitiarius Earl Warren ble av den nye president Lyndon B. Johnson bedt om å gjennomføre en offentlig granskning av hendelsesforløpet. Warren-kommisjonens rapport fra 1964 la mordansvaret på Oswald alene. Denne rapporten har siden blitt kritisert for både metodebruk og kildebehandling, men det har ikke kommet frem opplysninger som har kunnet verifisere en annen versjon av hendelsesforløpet.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
Litteratur
- Robert Dallek: An Unfinished Life: John F. Kennedy, 1917-1963 (Back Bay Books, 2004)