gerilja – Store norske leksikon (original) (raw)

Foto av Fidel Castro i militæruniform, omgitt av medsoldater.

Fidel Castro ledet geriljastyrkene på Cuba som til slutt veltet regimet på øya. Her er Castro fotografert i 1957, mens han fortsatt var geriljaleder.

Gerilja er en type krigføring som selvstendige, mindre avdelinger fører bak fiendens frontlinjer eller i områder okkupert av fienden. Begrepet brukes også om aksjoner fra skjulte baser av militante grupper i opprør mot det rådende styre. I tillegg blir gerilja brukt som betegnelse på disse gruppene.

Faktaboks

Uttale

gerˈilja

Etymologi

av spansk guerilla, egentlig ‘småkrig’

I en væpnet konflikt brukes geriljataktikk som regel av den militært svakeste parten, og sentralt i taktikken står uthaling, demoralisering og svekkelse av fienden gjennom mange små angrep over lengre tid.

Navnet stammer fra de spanske friskarers kamp mot Napoleon fra 1809 til 1813, men denne måten å føre krig på er langt eldre enn det.

Bakgrunn

Å føre krig i små og løst sammensatte grupper, der man forsøker å ramme motstanderen der den er svakest, er på mange måter den opprinnelige måten å føre krig på. Statlige og uniformerte avdelinger, med en klar kommandostruktur, er en langt nyere oppfinnelse. Kriger med klare frontlinjer, og med steds- og tidsavgrensede slag, er også nyere fenomen enn den stridsformen som har fått navnet gerilja.

Mens den konvensjonelle militære fremgangsmåten er å søke en avgjørelse gjennom kraftsamling i tid og rom, går geriljataktikk ut på det motsatte. Konflikten dras i langdrag, og det finnes ingen avgjørende enkelthendelser.

Taktikk

Che Guevara i Bolivia

Che Guevara var en av de sentrale utøverne og teoretikerne bak etterkrigstidens geriljakrigføring. Her er Guevara avbildet i Bolivia, der han bidro til opprøret mot myndighetene i landet, kort tid før han ble pågrepet og deretter drept av CIA i 1967.

Historisk har geriljataktikk virket best i samvirke med konvensjonelle styrker. For å slå ned geriljabaserte opprør, må man spre sine egne styrker, men for å bekjempe konvensjonelle styrker må man holde sine styrker samlet. Denne balansen er krevende å finne, og det var dette som gjorde begrepet gerilja kjent etter den franske okkupasjonen av Spania. Kombinasjonen av de spanske opprørerne og den britiske generalen Wellingtons konvensjonelle styrker, ble vanskelig å håndtere for Napoleons styrker.

Effekt

Fram til første verdenskrig var det helt unntaksvis at gerilja- og opprørsgrupper maktet å vinne fram. Imperialistiske stater klarte som regel å slå ned folkelig baserte opprør ved hjelp av bedre teknologi, trening og logistikk.

Geriljataktikken hadde sin største effekt under avkolonialiseringsperioden i tiårene etter andre verdenskrig og ble spesielt synlig i Sørøst-Asia, Latin-Amerika og det sørlige Afrika. Opprørernes politiske vilje til løsrivelse og selvstendighet var som regel langt sterkere enn kolonimaktens vilje til å opprettholde herredømme.

Moderne geriljakrig

FARC

FARC var en aktiv geriljaorganisasjon frem til en fredsavtale med regjeringen i Colombia ble inngått i 2016. Mange geriljasoldater nektet imidlertid å legge ned våpnene.

Fram til 1960-tallet var geriljataktikk knyttet til rurale områder, men har i de senere tiår i økende grad blitt knyttet til byer. Mens de tradisjonelle geriljaavdelingene holdt seg samlet og skjult i terrenget, er den moderne måten å føre geriljakrig på mer basert på at aktørene i det daglige inngår som del av sivilbefolkningen.

En geriljasoldat er ikke nødvendigvis en terrorist. Sistnevnte søker å nå sine mål gjennom å spre frykt, noe som ikke trenger å være en del av en geriljabevegelses metode. En gerilja kan utelukkende fokusere sine angrep på de militære okkupasjonsstyrkene. Likevel kan det i mange tilfeller være vanskelig å skille terrorisme fra geriljataktikk.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer