Kilikia – Store norske leksikon (original) (raw)

Kilikia var i oldtiden navn på det sørøstligste landskap i Lilleasia. Innbyggerne var semitter. De stod opprinnelig under assyrerne, men ble siden relativt selvstendige under persisk overhøyhet. Der var også enkelte greske kolonier. Aleksander den store erobret landet, som senere gikk over til Syria, men som oftest var det faktisk uavhengig.

Faktaboks

Uttale

kilˈikia

Hovedstad var Tarsos. Beboerne var beryktet for sjørøveri. For å gjøre ende på det foretok romerne i 102 fvt. et hærtog til Kilikia, et nytt i 67, og gjorde landet til romersk provins år 63, etter Pompeius' seier over Mithradates. Cicero var stattholder i Kilikia i 51 fvt.