Kjell Heggelund (original) (raw)

Faktaboks

Kjell Heggelund

Født

16. desember 1932, Hamar

Død

8. februar 2017

Virke

Forfatter og litteraturforsker

Familie

Foreldre: forstander Kristian Heggelund (1903–1975) og Katrine Vestby (1902–1993).

Gift 1) 24.9.1956 med Gerd Zelow Hofseth (1934–2024), ekteskapet oppløst 1963; 2) 2.4.1965 med Irene Olesen (30.1.1942–), ekteskapet oppløst 1975; 3) 23.4.1985 med forfatter Liv Køltzow (1945–).

Kjell Heggelund var en norsk litteraturforsker og forfatter. Han regnes som en sentral skikkelse innen norsk lyrikk, selv om hans skjønnlitterære forfatterskap begrenser seg til tre diktsamlinger utgitt i siste halvdel av 1960-tallet.

Heggelund var universitetslektor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo i perioden 1970–1992 og litterær direktør i Aschehoug i perioden 1992–2004.

Bakgrunn

Kjell Heggelund vokste opp i Tønsberg og senere i Bergen. Han tok magistergraden i litteratur 1962 med bifagene gresk og fransk, og han studerte i Oslo, Paris og København. Han underviste i nordisk litteratur ved Københavns Universitet i 1965 og ved Universitetet i Oslo fra 1966, der han i perioden 1970–1992 var amanuensis i litteraturvitenskap. I perioden 1992–2004 var han litterær direktør i Aschehoug forlag.

Heggelund var gift tre ganger, siste gang med forfatteren Liv Køltzow.

Forfatterskap

Mye av den unge lyrikken på 1960-talet er preget av en direkte tiltale og et enklere språk enn tidligere generasjoner. Inspirasjon ble gjerne hentet fra den svenske nyenkle poesien. Her skilte Heggelund seg fra flere av sine generasjonsfeller ved å skrive dikt som for den jevne leser kan oppleves som vanskelig tilgjengelige og sterkt intellektuelle.

I Danmark lanserte Hans-Jørgen Nielsen på 1960-tallet begrepet «attityderelativisme» om en ny måte å forholde seg til verden på. I stedet for å innta en bestemt posisjon kunne forfatteren velge å flytte seg fra rolle til rolle, fra posisjon til posisjon. Med en tilsvarende fleksibel virkelighetsorientering stod Heggelunds forfatterskap fram som noe særegent og nytt i den norske litteraturen.

Fram til 1960-tallet hadde den modernistiske lyrikken helst tematisert slik angst og fremmedgjøring som det moderne livet gir opphav til. Nå skiftet dette til en aksept av det moderne livet som noe man kan føle seg hjemme i. Og den stemningen Heggelunds dikt setter leseren i, er verken av tomhet eller desperasjon eller forurettethet:

Det er ikke mer tilbake av natten
De som satte sin lit til solen
Er blitt skuffet. Selv snakker jeg
Om våren som om intet var skjedd
Jeg vet ikke om jeg derfor
Har mer realitetssans enn andre

Dette er en kommentar til den nye 1960-tallslyrikkens avvisning av den eldre litteraturens interesse for et særlig poetisk vokabular. Det eksemplifiseres her ved ordene «natten», «solen» og «våren». Diktets «jeg» stiller seg fritt i forhold til denne motsetningen, på en måte som knytter ham både til det nye og det gamle.

En slik fri men selvbevisst holdning er typisk for Heggelunds forfatterskap. Forfatterens boklige lærdom, hans muntre ironi og språklige skaperkraft bærer oppe tekster av klarhet og letthet, der stil er snakk om valg – og valgene er frie: høytidelig anropelse, kvasi-selvbiografi, pop-tekster, åpenbare sitater, tidskommentarer, storbyflanering, hat, erotikk, lengsel, forlokkelse, motiver fra antikken, ugler som ropes inn, mennesker som blir «sydd inn i mørket».

Heggelunds to første samlinger, der diktene har titler og lanseres i avdelinger, ser ut til å være strukturert omkring et hovedtema. I den første boken er temaet reisen, i tid og rom, og i den andre vårt samvær, gjennom netter og dager. Annerledes unnflyende i storstrukturen er Punkt . 8, med en strøm av tittelløse dikt, hvor det inngår navngitte personer (Bernhardt, Tina og Marie med det svarte, svarte håret) i et antydet kjærlighetsdrama. De tre lengre enhetene i samlingen er diktet om jeg-personens åtte hjem, det musikalske «En samtale/om selvfølgelige ting …» og sekvensen «Siden våren er forsvunnet …», som tynnes ut til sluttlinjene «Våren skulle være her hvert øyeblikk nå. Dette er bare/en prøve».

Utgangen i Heggelunds tredje og siste samling lyder:

Alt har hun fått, alt har hun gitt ham
Det er spor i sanden
Det er spor han kan følge
Alt har han fått
En fremmed er hun, sannsigersken

Forsker

Som litteraturforsker valgte Kjell Heggelund barokken og før-romantikken som sin epoke samt 1900-tallets modernisme. I litteraturhistoriske oversiktsverker skrev han om den norsk-danske felleslitteraturen og det europeiske 1700-tallet. Han redigerte Petter Dass, Ludvig Holberg og Johan Herman Wessel, og oversatte Mao Zedong, slovakisk surrealisme og Paul Éluard i bokform, samt Henri Michaux, Benjamin Péret og Robert Desnos i den store antologien Surrealisme (1980).

Tidsskrifter og redaksjonsarbeid

Heggelund var sentral i det norske poesimiljøet som etablerte seg i 1960-årene. Han var blant annet med i redaksjonen for lyrikkserien Paxlyrikk 1968–1972 og har gitt ut festskrift til Ernst Orvil (1978) og Georg Johannesen (1981). Sammen med Jan Erik Vold var han redaktør for Vinduet 1970–1973, og han inngikk i storredaksjonen i tidsskriftet Basar 1975–1981.

Utmerkelser

Kjell Heggelund mottok Mads Wiel Nygaards legat i 1967, Dagbladets lyrikkpris i 1968, Det Norske Akademi for Sprog og Litteraturs pris i 1995 og Herman Wildenveys poesipris i 1996.

Utgivelser

Dikt

En samlet utgave under tittelen Dikt kom i 1977, og en ny, utvidet utgave Samlede dikt kom i 1996.

Gjendiktninger

Litteraturforskning

Redigert

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer