Kohen – Store norske leksikon (original) (raw)
Kohen, jødisk betegnelse på mannlige etterkommere av Aron, Moses' bror, og presteskapet tilknyttet tempelet i Jerusalem. I 4. Mosebok 18 beskrives det hvordan Arons sønner ble utvalgt til å lede offertjenesten i tabernakelet og i det senere tempelet, mens Levis andre sønner, levittene, skulle inneha de mer praktiske oppgavene. Prestene var, sammen med levittene, ansvarlige for alle tempelets funksjoner, og etter hvert også for undervisning. Både prestene selv og deres familier hadde mange privilegier, men også mange forpliktelser.
Faktaboks
Uttale
kohˈen
hebraisk ‘prest’
Også kjent som
flertall kohanim
Da det siste tempelet, Herodes' tempel, ble brent av romerne i år 70 evt., opphørte tempelkulten, og prestene mistet de fleste av sine seremonielle oppgaver. Likevel finnes det helt frem til i dag familier som mener å kunne føre sine røtter tilbake til disse gamle presteslektene, via mannslinjen. (Dette i motsetning til jødedommens prinsipp om at den er jøde som er født av en jødisk mor.)
Prestene, kohanim, har fremdeles noen ganske få ærefulle forpliktelser og er underlagt visse restriksjoner innenfor flere retninger av av moderne jødedom, som i ortodoks og delvis innenfor konservativ jødedom. Familiene kjennetegnes i dag ofte ved navn som Kohen, Cohen, Katz med flere. (Moderne gentesting skal nå ha vist at disse ofte har noen felles genetiske trekk.)
Oppgaver
Menighetens kohanim (prester) leser "Den kohanittiske velsignelse" (Brikat kohanim).
Å være en kohen er en arvelig status og innebærer ikke nødvendigvis store kunnskaper om jødisk lov (halakha) og tradisjon. Kunnskapen om jødisk religiøs lov, halakha, innehas av rabbinerne. Det er heller ikke prestenes oppgave å lede gudstjenesten i synagogen, der ritualene utføres av menighetens medlemmer. Prestenes spesielle oppgaver inkluderer likevel retten til først å bli kalt opp til å lese fra Tora-rullene i forbindelse med gudstjenestene i synagogen.
En annen ærefull oppgave består i å delta i de høytidsfulle resitasjonene av Den aronittiske velsignelse (4. Mosebok 6,22–27). I tempelets tid leste prestene denne velsignelsen over folket i forbindelse med de daglige ofringene. Dette gamle, mektige og symbolrike ritualet utføres fremdeles i alle ortodokse menigheter i forbindelse med enkelte gudstjenester. Reglene for hvilke dette dreier seg om, er noe forskjellig i askenasiske og sefardiske menigheter. Hvis ingen kohen er tilstede, blir velsignelsen lest som en del av Tora-teksten. Dette ritualet er opphevet innenfor en del konservative menigheter, og praktiseres vanligvis ikke innen reformjødedommen.
Også under seremonien pidion ha-ben (utløsning av den førstefødte sønn) innehar en kohen en viktig rolle innenfor ortodoks, og delvis også innenfor konservativ jødedom. Førstefødte sønn av prester og levitter skal ikke utløses, og dette gjelder også en kohens datters førstefødte sønn.
Reformjødedommen og rekonstruksjonismen har oftest opphevet alle prestenes privilegier og restriksjoner, og overholder derfor ikke denne gamle forpliktelsen. I noen menigheter velger man nå likevel heller å gjennomføre et endret rituale, der også kvinner kan delta i disse seremoniene.
Restriksjonene
Restriksjonene pålegger menn av presteslekt visse begrensninger i valg av ektefelle, som forbud mot å gifte seg med en konvertitt eller en fraskilt kvinne. Et slikt ekteskap er likevel gyldig etter jødisk religiøs lov, men eventuelle sønner regnes ikke lenger som prester. Mange ortodokse rabbinere vil likevel ikke vie en kohen og en fraskilt kvinne eller en konvertitt.
En annen restriksjon er forbudet mot å komme i kontakt med de døde. Jøder av presteslekt vil derfor unngå å besøke gravlunder og gravkapeller, bortsett fra når det gjelder de aller nærmeste slektninger.