Libyas forsvar – Store norske leksikon (original) (raw)

Libya var under Muammar al-Gaddafi (1969–2011) en av de antatt sterkeste militærmaktene i Afrika. Forsvaret var velutrustet med moderne våpen, men dårlig bemannet, trent og øvd. Dette viste seg også under krigen i 2011, da Gaddafis regime ble styrtet etter et opprør støttet av en utenlandsk intervensjon.

Etter regimeskiftet i 2011 har Libya vært politisk splittet, med to maktsentra og rivaliserende parlament og regjeringer. Det nasjonale forsvaret gikk i oppløsning, og elementer, med både personell og materiell, sluttet seg etter hvert til de rivaliserende fraksjonene, med sete i henholdsvis Tripoli og Tobruk. En rekke militsgrupper vokste fram, og har i hovedsak sluttet seg til og blitt integrert i den ene eller andre av de militære styrkene. I tillegg er både al-Qaida og Den islamske staten aktiv i Libya; både i vest, øst og sør. Begge sider har mottatt utenlandsk våpenhjelp.

De samlede styrketallene for avdelingene som er under kontroll av de rivaliserende regjeringene er ukjent. Begge har overtatt deler av det gamle libyske forsvaret, inklusive sovjetisk og russisk materiell, og er blitt tilført nyere materiell fra flere land. Materiell fra det gamle flyvåpenet har havnet på begge sider; fartøy fra det gamle sjøforsvaret vesentlig hos regjeringen i Tripoli.

Regjeringen i Tripoli har hatt begrenset kontroll over styrkene som har støttet den, og som er samlet under betegnelsen Libyan Army (LA). Den rivaliserende regjeringen i Tobruk har fått støtte av en opprørshær ledet av general Khalifa Haftar, kalt Libyan National Army (LNA), også kjent som Libyan Arab Armed Forces (LAAF), med base i Benghaz, øst i landet.

FN har stått bak en politisk prosess som i 2021 førte til at det ble inngått en våpenhvileavtale i oktober 2020, og at en ny, internasjonal anerkjent regjering (Government of National Unity) ble innsatt i Tripoli. I prinsippet skal denne ha samlet kommando over alle militære styrker; i realiteten har opprørsstyrkene i øst fortsatt under lokal kontroll, og de to sidene har også etter 2020–2021 kjempet mot hverandre. En felles militærkomité (5+5 Joint Military Commission, opprettet i 2019), med medlemmer fra de to sider, besluttet i januar 2023 å etablere en kjerne i et senere samlet libysk forsvar.

Militær støtte

Begge sider i konflikten har vært avhengig av militær støtte utenfra, både for våpen og ammunisjon, rådgiving og finansiering. Tyrkia har forsynt regjeringen i Tripoli, mens styrkene i øst er støttet særlig av De forente arabiske emirater og Russland, men også av Egypt. Støtten har fortsatt etter inngåelsen av våpenhvilen i 2020, til tross for at partene gjennom denne forpliktet seg til at utenlandske styrker skulle være ute av landet i januar 2021.

Leiesoldater fra flere land har deltatt i den vedvarende borgerkrigen i Libya. Blant annet har den russiske Wagner-gruppen deltatt i krigen på opprørernes side. Med russisk støtte har også et stort antall leiesoldater fra Syria deltatt på samme side. Leiesoldatgrupper fra Sudan og Tsjad har deltatt på begge sider.

Den militære samarbeidsavtalen mellom Libya og Tyrkia inkluderer opptrening av personell for et nytt libysk flyvåpen. For dette formålet driver Tyrkia et stor flybase, Al Watiya, vest i Libya. Øst i landet har Russland etablert militærbaser, i Benghazi og Tobruk. Russland skal ifølge amerikanske militære kilder ha deployert kampfly fra Syria til støtte for Wagner-enheter. Russiske flystyrker har også støttet Wagner-soldater i kamp fra baser i Syria.

Mens borgerkrigen i Libya vesentlig var en kamp mellom militsgrupper på bakken, har utenlandske aktører har bidratt til at den er blitt mer teknologisk avansert, også ved hjelp av droner og cyberangrep. Tyrkia har forsynt regjeringssiden med Bayraktar TB2-doner, mens De forente arabiske emirater har skaffet opprørsstyrkene kinesiske Wing Loong II-droner.

Hæren

Styrketallet for den libyske hæren er ukjent. Materiell er antatt å omfatte et mindre antall stridsvogner (T-55 og T-72), stormpanservogner, panserjagere, selvdrevet artilleri, pansrede personellkjøretøy, tungt artilleri og luftvernartilleri.

Flyvåpenet

Flyvåpenets eksistens er uklar, og personellstyrken ukjent. Materiellet oppgis å omfatte to kampfly av typen MiG-23, ett angrepsfly og omkring ni treningsfly som også kan brukes som lette angrepsfly. I tillegg kommer et mindre antall helikoptre, hvorav noen få kamphelikoptre er av typen Mi-24.

Marinen

Marinens eksistens og personellstyrke er også uklar. Flåten oppgis å omfatte én korvett, omkring tre patruljefartøy, en LST (Landing Ship Tank), og to forsynings- og hjelpefartøy.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer