Maginotlinjen – Store norske leksikon (original) (raw)

Maginotlinjen var den befestede sonen langs den fransk-tyske grensen som Frankrike bygde mellom 1929 og 1934.

Faktaboks

Uttale

maʒinˈå-

Hensikten med linjen var å frigjøre tropper for bevegelseskrig, som var sentralt fordi Tyskland hadde flere soldater enn Frankrike. I stedet kom festningssonen til å binde store deler av den franske hær.

Etter overenskomst med Belgia i 1933 ble Maginotlinjen forlenget nordover med en tilsvarende, men svakere sone langs den belgisk-tyske grensen. En forlengelse langs den fransk-belgiske grensen ble igangsatt etter Belgias nøytralitetserklæring i 1936. Strekningen mellom Rhinen og den belgiske grensen, den naturlige innfallsporten fra Tyskland til Frankrike, var særlig sterkt befestet i en avstand av høyst 10–12 kilometer fra grensen.

Maginotlinjen og dens enkelte verker ble utbygd ved hjelp av alle datidens tekniske og våpentekniske midler. Under felttoget i 1940, under andre verdenskrig, ble dens styrke ikke satt på noen egentlig prøve, da tyskerne brøt igjennom ved sitt hovedstøt utenfor sonen og først gikk til angrep på den etter at avgjørelsen i virkeligheten var falt ved operasjonene lenger vest.

Navnet Maginotlinjen kommer fra initiativtakeren, André Maginot (1877–1932), som var forsvarsminister i Frankrike i periodene 1922 til 1924 og 1926 til 1931.