Mongolriket – Store norske leksikon (original) (raw)
Mongoler. Mongolrikene i storhetstiden. Stiplet linje viser grensene for dagens Mongolia.
Krigere fra den gylne horde invaderer Suzdal i Russland i 1238. Miniatyr fra en 1500-tallskrønike.
Dsjengis-khan. Persisk miniatyr fra Herat, ca. 1415. Bibliothèque Nationale, Paris.
Mongolene var tidlig kjent for å bo i jurter. Bildet til venstre er en persisk miniatyr fra Herat, 1415. Bibliothèque Nationale, Paris. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Mongolriket er navnet på det enorme riket som mongolene styrte fra 1206 til 1368 i Asia og Europa. Det er regnet som verdenshistoriens største sammenhengende imperium i areal. På det største strakte det seg fra Sibir i nord til Vietnam og Omanbukta i sør, og fra Korea i øst til Polen i vest. Det var da (i 1276) større enn dagens Kina og Russland til sammen.
Faktaboks
Også kjent som
Det mongolske riket
mongolsk: Yeke mongol ulus, «det store mongolske riket»
Riket oppstod etter at den mongolske høvdingen Djengis Khan på slutten av 1100-tallet forente de nomadiske stammefellesskapene som holdt til i de østlige delene av de eurasiske steppene. På 1200-tallet underla så han og hans etterfølgere seg store deler av Eurasia gjennom militære felttog. De ulike delene av riket ble mer og mer selvstyrte før de enten ble erobret eller desintegrerte i løpet av 1300-tallet.
Under Mongolriket ble de to endene av det eurasiske kontinentet for første gang brakt i utbredt kontakt med hverandre. Europa ble beriket av handelstrafikken over Silkeveien, som også førte med seg nye ideer og oppfinnelser fra særlig Kina – som til da hadde vært relativt ukjent for europeere – og Persia. Blant annet fikk man nyss om kinesisk boktrykkerkunst, papirpenger og kruttet. Kontakten ble imidlertid også grunnlaget for Svartedauden.
Vekst og fall
Opprinnelse
Siden forhistorisk tid hadde det mongolske platået vært befolket av nomadiske stammer, som tidvis holdt sammen i kortvarige allianser. Mongolske stammer blir i kinesiske kilder først nevnt på 900-tallet. Ved overgangen til 1200-tallet forente høvdingen Temüjin disse og de andre nomadiske folkeslagene i området. I 1206 ble han utropt til keiser av _Yeke mongol ulus, «_Det store mongolske riket», og tok tittelen Djengis khan, «universell hersker».
Utvidelse og begynnende oppsplitting
Da Djengis khan døde i 1227, hadde Mongolriket allerede erobret store deler av Sentral-Asia og Nord-Kina, og begynt å gjøre inntog i Øst-Europa. Etter khanens ønske ble riket delt mellom hans fire (legitime) sønner. Ögödei, som fikk den østligste delen, ble storkhan (mongolsk khagan) og hadde i kraft av dette øverste kontroll over deler av de andres administrasjon og over de samlede militære styrkene. Med denne overlegne hæren fortsatte de fire sønnene og deres etterkommere å utvide riket i alle retninger.
Kimen til oppsplitting var likevel lagt. Den ble næret videre av at mongolene aldri innførte noen tydelig tronfølgerett, som førte til blodig strid både om storkhan-tronen og innad i de ulike delene. Da Khubilai khan, Ögödeis nevø, overtok i 1260, brøt det ut borgerkrig som førte til at de fire delene i praksis ble uavhengige. Il-khanatet hersket i Persia og Tyrkia; Den gylne horde i Russland og Øst-Europa; Dsjagatai-khanatet i Sentral-Asia; og khaganatet, eller Yuan-dynastiet, i Øst-Asia. Etter Khubilai ble khaganens overherredømme over de andre delene av Mongolriket tidvis gjenopprettet i navnet, men rikets effektive samling var og ble historie. Unntaket var handelen over Silkeveien, som fortsatte å blomstre og blant annet brakte Marco Polo til Kina.
Fall
Den utbredte økonomiske kontakten mellom de fire delene av riket førte imidlertid også til utbredelse av pest. Svartedauden oppstod trolig i Det gylne horde-khanatet på 1340-tallet og fant veien til Il-khanatet (og deretter til Europa). Begge disse var allerede preget av opprør. Il-khanatet falt og Den gylne horde mistet utkantstrøkene sine i Europa og ble delt opp i mindre khanater.
I øst var Yuan-dynastiet preget av økonomiske og økologiske kriser og av arvestrid. Storkhanen der mistet fra midten av 1350-tallet kontrollen over stadig større deler av Kina, og også der benyttet utkantstrøkene, slik som Korea, sjansen til å bryte ut. I 1368 flyktet hoffet til storkhanen fra Kina for godt og vendte tilbake til Mongolia.
Dsjagatai-khanatet i Sentral-Asia bestod helt til 1705, men var fra 1346 av stadig mindre utbredelse og betydning.
Flukt og etterspill
Etter at de mistet kontrollen over sine respektive riker på midten av 1300-tallet, vendte de mongolske herskerne av Il-khanatet og Yuan-dynastiet tilbake til det mongolske platået, mongolenes tradisjonelle kjerneområde. Her fortsatte de sin nomadiske livsførsel, som innebar veksling mellom alliansedanning og splittelse, og mellom handel og plyndringstokt sørover. Mongolene forble en plage for det stadig mer innesluttede Kina i Ming-dynastiet, og framprovoserte blant annet byggingen av Den kinesiske mur. Dette vedvarte helt til et annet nomadisk folkeslag i nord, mandsjuene, overtok Kina i Qing-dynastiet og brakte mongolene inn i folden. Mandsjuenes multietniske imperium var basert på og inspirert av mongolenes rike, og ga grunnlaget for Kinas utbredelse i dag.