Oriontåken – Store norske leksikon (original) (raw)

Oriontåken er en emisjons- og refleksjonståke som består av varm hydrogengass (H II) og støv, som befinner seg i «sverdet» i stjernebildet Orion.

Faktaboks

Også kjent som

M42, NGC 1976

Oriontåken er et område på cirka 30 lysår (9 parsec) hvor det foregår dannelse av nye stjerner. Flere unge O-stjerner, T Tauri-stjerner og infrarøde lyskilder finnes i Oriontåken. Tåken er også en kilde til røntgenstråling.

Oriontåken omgir θ Orionis, som er en åpen stjernehop bestående av flere unge, varme stjerner. Siden fire av de sentrale stjernene i hopen danner en firkantet form, kalles den for Trapeshopen. Det ultrafiolette lyset fra disse stjernene ioniserer den omkringliggende gassen i Oriontåken og blåser vekk støvet, noe som lager et hulrom i tåken.

Oriontåken befinner seg i en avstand av cirka 1500 lysår (460 parsec). Den dekker rundt én grad av himmelen, noe som er større enn fullmånen, men den ser mindre ut i sammenligning fordi Månen er så lyssterk. Oriontåken er så vidt synlig med det blotte øye.