spektralklasser – Store norske leksikon (original) (raw)
Spektralklasser er grupper for inndeling av stjerner med utgangspunkt i deres spektra.
Faktaboks
Også kjent som
spektraltyper
Spektralklassene sorteres etter fallende temperatur i klassene O, B, A, F, G, K og M. Klassene har sitt opphav i harvardklassifikasjonen. I tillegg til disse opprinnelige, kommer sideklassene R, N og S. Disse deles igjen i underklasser fra 0 til 9. Spektralklassene defineres ved styrken av visse absorpsjonslinjer. Omtrent 99 prosent av stjernene kan innordnes i disse klassene.
Fordi temperatur henger sammen med farge, er spektralklassene også en sekvens for farger som går fra blå O-stjerner til røde M-stjerner.
Luminositet
For de klareste stjernene, hvor mange detaljer kan observeres i spektrene, utvides klassifikasjonen til to dimensjoner, idet intensitetsforholdet mellom spesielle linjer er avhengig av stjernens absolutte lysstyrke. Luminositetsklassen angis ved et romertall fra I til VI som føyes til spektralklassen. Tallet I svarer til superkjemper, III betegner kjempestjerner, mens dvergstjernene langs hovedserien i Hertzsprung–Russell-diagrammet har lysstyrkeklasse V. Den fullstendige betegnelsen for Sola blir i dette systemet G2V, for Aldebaran K5III.
Man kjenner spektralklasser for flere hundre tusen stjerner, og disse er oppgitt i Henry Draper-katalogen.
Klasse | Farge | Sterke spektrallinjer | Temperatur (K) | Eksempel |
---|---|---|---|---|
O | Blå | Ionisert helium | > 25 000 | Mintaka (δ Orionis) |
B | Blåhvit | Helium, hydrogen | 11 000–25 000 | Regulus |
A | Hvit | Hydrogen | 7500–11 000 | Sirius |
F | Gulhvit | Hydrogen, ioniserte metaller | 6000–7500 | Procyon |
G | Gul | Nøytrale metaller | 5000–6000 | Solen |
K | Oransje | Nøytrale metaller, molekyler | 3500–5000 | Arcturus |
M | Rød | Molekyler | < 3500 | Betelgeuse |