spektralklasser – Store norske leksikon (original) (raw)

Hertzsprung-Russell-diagrammet

Spektralklasser er grupper for inndeling av stjerner med utgangspunkt i deres spektra.

Faktaboks

Også kjent som

spektraltyper

Spektralklassene sorteres etter fallende temperatur i klassene O, B, A, F, G, K og M. Klassene har sitt opphav i harvardklassifikasjonen. I tillegg til disse opprinnelige, kommer sideklassene R, N og S. Disse deles igjen i underklasser fra 0 til 9. Spektralklassene defineres ved styrken av visse absorpsjonslinjer. Omtrent 99 prosent av stjernene kan innordnes i disse klassene.

Fordi temperatur henger sammen med farge, er spektralklassene også en sekvens for farger som går fra blå O-stjerner til røde M-stjerner.

Luminositet

For de klareste stjernene, hvor mange detaljer kan observeres i spektrene, utvides klassifikasjonen til to dimensjoner, idet intensitetsforholdet mellom spesielle linjer er avhengig av stjernens absolutte lysstyrke. Luminositetsklassen angis ved et romertall fra I til VI som føyes til spektralklassen. Tallet I svarer til superkjemper, III betegner kjempestjerner, mens dvergstjernene langs hovedserien i Hertzsprung–Russell-diagrammet har lysstyrkeklasse V. Den fullstendige betegnelsen for Sola blir i dette systemet G2V, for Aldebaran K5III.

Man kjenner spektralklasser for flere hundre tusen stjerner, og disse er oppgitt i Henry Draper-katalogen.

Klasse Farge Sterke spektrallinjer Temperatur (K) Eksempel
O Blå Ionisert helium > 25 000 Mintaka (δ Orionis)
B Blåhvit Helium, hydrogen 11 000–25 000 Regulus
A Hvit Hydrogen 7500–11 000 Sirius
F Gulhvit Hydrogen, ioniserte metaller 6000–7500 Procyon
G Gul Nøytrale metaller 5000–6000 Solen
K Oransje Nøytrale metaller, molekyler 3500–5000 Arcturus
M Rød Molekyler < 3500 Betelgeuse

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer