Palaiologos – Store norske leksikon (original) (raw)
Palaiologene var en bysantinsk (østromersk) adelsslekt som regjerte restene av det Bysantinske keiserriket i dets nedgangsperiode fra 1259 til 1453.
Faktaboks
av gresk ‘oldkyndig’
Angrep fra nabostater, samt indre splittelse, hadde ført til at riket var redusert til semi-autonome småstater i Lilleasia og på det vestlige Balkan. Hovedstaden Konstantinopel (i dag Istanbul), var falt til den venetianske dogen Enrico Dandolo under i Det fjerde korstoget i 1204.
Palaiologenes første keiser, Mikael 8, tok makten fra den mindreårige arvingen Johannes 4 Laskaris i 1259. Det foregående dynastiet hadde vært i eksil i imperiet Nikea, hvor også palaiologene holdt til. Mikael lot seg krone til keiser der og etablerte sitt dynasti.
Under Mikaels regjeringstid ble tidligere bysantinske besittelser på Balkan gjenerobret. I 1261 gjenerobret han Konstantinopel. Gjenerobringen av hele imperiet ble imidlertid for kostbar. Det mindre produktive Balkan, i stadig kamp mot vestlige riker, ble tatt på bekostning av forsvaret av mer produktive besittelser i det vestlige Lilleasia. Den sviktende økonomien resulterte i at den stående krigsmarinen ble avviklet i 1285 under Andronikos 2. Dette ble skjebnesvangert for rikets militære handlingsmulighet.
Borgerkrig og tiltagende splittelse fra 1321 ble fulgt av serbisk og bulgarsk press mot rikets nordlige grense. I 1354 landet tyrkiske tropper i Thrakia, på den europeiske siden av Bosporosstredet, og bredde ut sin innflytelse på Balkan. Samtidig var Palaiologos-familien splittet av konflikter og klarte ikke å enes om arverekkefølge.
Den 15. juni 1389, ble den siste ortodokse motstanden mot det osmanske (tyrkiske) herredømme på Balkan knust i slaget på Kosovo-sletten. Etter dette var Konstantinopel omgitt av osmanske områder. Noen øyer i Egeerhavet og Peloponnes ble holdt til siste slutt, tidvis av medlemmer av Palaiologos-familien. Noen av dem gikk i tjeneste for osmanene, mens andre flyktet vestover.
Den siste bysantinske keiser, Konstantin 11 Palaiologos, falt i forsvarskampene om hovedstaden den 29. mai 1453. Med dette ble Konstantinopel erobret av sultan Mehmet 2 og gjort til hovedstad i Det osmanske riket.
Palaiologenes arverekkefølge
- Mikael 8 Palaiologos (Regjeringstid: 1259-1282)
- Andronikos 2 Palaiologos (Regjeringstid: 1282-1328)
- Andronikos 3 Palaiologos (Regjeringstid: 1328-1341)
- Johannes 5 Palaiologos (Regjeringstid:1341-1391)
- Johannes 6 Katakuzenos (Regjeringstid: 1347-1354)
- Andronikos 4 Palaiologos (Regjeringstid: 1376-1379)
- Johannes 7 Palaiologos (Regjeringstid: 1390)
- Manuel 2 Palaiologos (Regjeringstid: 1391-1425)
- Johannes 8 Palaiologos (Regjeringstid: 1425-1448)
- Konstantin 11 Palaiologos (Regjeringstid: 1449-1453)
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Erich Trapp (red.) o.a., Prosopographisches Lexikon der Palaiologenzeit, Verlag der Österreichischen Akademie Der Wissenschaften, Wien, 1981. Bind 3, 9. Fazikel, sidene 61 til 107, artikler 21337 til 21538.
- Gregory, T. A history of Byzantium, Blackwell pub., Oxford m.f. 2005.
- Shepard, J. (red.) The Cambridge History of the Byzantine Empire c. 500-1492, Cambridge Univesity Press, Cambridge, 2008.
- Fatouros, G. og Krischer, T. Johannes Kantakuzenos: Geschichte. Übersetzt und erläutert, i 2 bind . Anton Hiersemann Verlag, Stuttgart. 1982–1986.
- Mango, C., The Oxford History of Byzantium. . New York og Oxford, Oxford Unuiversity Press, 1. Utgave, 2002.
- Lubov, K. Autoriteter i symfoni i Bysants: Erfaringer med samarbeid mellom staten og kirken. ( Симфония властей в Византии: опыт взаимодействия государства и Церкви ) I: Det statlige Universitetet i Ural, : Aktuelle problemer innen historie, politikk og juss; samlingen av vitenskapelige papirer. 8. utgave, Ekaterinburg, 2008.