Rebekka – bibelsk kvinne – Store norske leksikon (original) (raw)
Faktaboks
Rebekka
Rivka, Rivqa, Rebecca, Rebekah
Uttale
rebˈekka
Makpelahelligdommen i Hebron sett fra sørsiden.
Den tilslørte Rebekka
Rebekka er en person i Det gamle testamentet og Tanakh. Hun var datter av Abrahams brorsønn Betuel og søster av arameeren Laban. Rebekka ble patriarken Isaks hustru og mor til tvillingene Esau og Jakob. Den første ble edomittenes stamfar, mens Jakob ble israelittenes stamfar (1. Mosebok, kapittel 24–28). Hun regnes som den andre av israelittenes/jødenes fire formødre (matriarkene), Sara, Rebekka, Rakel og Lea.
Ifølge tradisjonen er Rebekka begravet i Makpelahulen i Hebron, sammen med de bibelske skikkelsene Adam og Eva, Abraham og Sara, Jakob, Lea og Isak (1. Mosebok 49, 31). Rakel har sin egen tradisjonelle grav.
Bakgrunn
Vi vet ikke sikkert akkurat når disse fortellingene tok form, men det er vanlig å anta at de er basert på gamle legender og fortellinger som ble samlet og skrevet ned i midten av første årtusen fvt. De forteller om hendelser som skal ha funnet sted nesten tusen år tidligere. Alle tekstene som omhandler patriarkene og matriarkene skildrer en tid da familiens, gruppens/stammens og ikke minst menns interesser sto i sentrum.
Kvinnen var underlagt mannen, og hennes oppgave var å føde sønner. Ifølge tekstene kunne kvinner likevel utføre selvstendige handlinger, også slike som ellers ikke ble godtatt, forutsatt at det tjener Gud (Jahve), familien og fellesskapet. Kvinner som ikke selv ble gravide, kunne også gi mannen en tjenestejente/medkone som kunne føde ham barn. Slike barn ble da ansett som husfruens/førstekonens egne, men det er likevel det biologiske barnet som blir foretrukket.
Helt frem til vår tid ble både personene og hendelsene som beskrives oppfattet som sanne historiske beretninger. Innenfor vitenskapen er det ikke lenger slik. Moderne vitenskaps syn på hvordan Det gamle Israel oppsto har likevel liten innflytelse på tekstenes betydning for mange troende, både jøder og kristne. Det dreier seg om hellige tekster. Også innenfor islam regnes disse personene som historiske.
- Les mer om Det gamle Israel.
Fortellingen
Rebekka ved brønnen
Rebekka og Elazar
Sendebudet
Isak er blitt 40 år og ugift, og hans far, Abraham, mener at det nå er på tide å finne en ektefelle til ham. Denne må ikke være av kanaaneisk opprinnelse, så han sender sin eldste og mest betrodde tjener/slave til Mesopotamia for å finne en arameisk kvinne i det landet Abraham opprinnelig kom fra. Sendebudet blir utstyrt med smykker og andre gaver til den kvinnen han ville velge.
Da han kommer til Haran i det nordlige Mesopotamia (i dag i Tyrkia) ber han Gud (Jahve) om å la ham lykkes med valget. Han hviler seg ved en brønn mens de unge jentene kommer for å hente vann til dyrene. Planen er å be om vann til seg selv, og hvis en av jentene i tillegg tilbyr seg også å gi hans kameler vann, så er dette et guddommelig tegn på at dette er den rette (1. Mosebok 24,12–14).
Like etter kommer Rebekka, en vakker pike, for å hente vann fra kilden. Hun fyller sin krukke og gir villig vann til sendebudet. Så legger hun til at hun gjerne vil hente vann til kamelene hans også. Sendebudet spør så hvem hun er datter av, og hvorvidt han og dyrene hans kunne overnatte hos hennes familie. Når hun svarer bejaende på begge deler gir han henne to armbånd og en gullring til nesen. Sendebudet blir så buden inn, og tilbudt mat til både seg selv og dyrene. Han forklarer hvem han er, og hvem som har sendt ham, og får tillatelse til å ta med seg Rebekka. Deretter gir han Rebekka både klær og flere smykker. Også broren og moren får gaver. Neste morgen spør de Rebekka om hun virkelig vil bli med sendebudet, og hun svarer bekreftende. Hun blir velsignet av sin familie, som også ønsker henne en mengde etterkommere. Så begir hele følget seg til Kanaan, sammen med Rebekkas amme.
Rebekka og Jakob
Isak velsigner Jakob
Isak er akkurat kommet fra brønnen og rusler rundt på marken når han ser kamelene med sendebudet og de to kvinnene. Rebekka stiger ned fra kamelryggen og spør hvem den mannen er. Når hun hører at dette er Isak, dekker hun sitt ansikt med sløret. Isak tar henne med inn i teltet som hadde vært Saras, og gjør henne til sin kone.
Det går 20 år, uten at Rebekka blir gravid. Til slutt ber Isak sin gud om hjelp, og Rebekka blir gravid med tvillinger. Svangerskapet blir veldig smertefullt og hun klager sin nød til Jahve som forklarer henne at begge guttene skulle bli stamfar for et stort folk, men at den yngste skulle tjene den eldste (1. Mosebok 25,23–26). Esau, som er rød og hårete, blir født først. Han blir jegeren og friluftsmannen, mens Jakob er rolig, lur og holder seg mer til husene. En gang Esau kommer skrubbsulten hjem, lurer Jakob ham til å gi fra seg førstefødselsretten i bytte mot en tallerken varm linsesuppe (1. Mosebok 25, 27–34).
Isak blir etter hvert både gammel og blind, og mener det er på tide å velsigne Esau, som ifølge tradisjonen skulle være hans arving. Han ber ham dra ut på jakt for å skyte noe vilt til et godt måltid. Men Rebekka overhører denne samtalen og iverksetter en plan for å sikre sin egen favorittsønn denne velsignelsen. Hun gir Jakob ordre om å gjøre som hun foreslår. Hun vil koke en kjøttrett som Isak liker, og Jakob skal forkle seg som Esau. Jakob nøler, men Rebekka forklarer ham at hun vil påta seg ansvaret og en eventuell forbannelse. Hun ber Jakob iføre seg brorens klær og legger mykt skinn rundt halsen og hendene hans. Jacob går inn til faren med den varme retten, og Isak lar seg lure av skinnlukten og hårene. Han tror dette er Esau og gir derfor sin velsignelse. Når Esau kommer hjem, og sviket blir oppdaget, blir både Isak og Esau fortvilet. Men velsignelsen kan ikke tas tilbake. Esau bestemmer seg for å ta hevn. Rebekka tar nok en gang saken i egne hender og ber Jakob om å dra til hennes bror (Laban) i Mesopotamia til Esau har roet seg. Hun ønsker heller ingen kanaaneisk svigerdatter, så han får også beskjed om å skaffe seg en kone av hennes egen slekt der (1. Mosebok 27,42–46).
En handlingens kvinne
Som de andre stammødrene, Sara og Rakel, har også Rebekka vanskeligheter med å bli gravid, noe som medførte både personlig sorg og tap av status. Først etter at Isak ber til Gud (Jahve), etter 20 års ekteskap, kommer tvillingene til verden. Teksten sier ikke noe om hvorfor han ikke gjorde dette tidligere, men den jødiske fortellertradisjonen (midrash) har mange ideer rundt dette.
Sønnene er svært forskjellige på alle måter. Esau er den førstefødte, og Isak også mest glad i Esau, men Rebekka hadde, allerede mens hun var gravid, hørt fra Gud at den eldste sønnen skulle tjene den yngre (1. Mosebok 25,23). Men dette har hun øyensynlig aldri fortalt Isak. Når tiden er inne, hun må derfor ta grep for å sikre at Jakob får Isaks velsignelse og slik blir det jødiske folkets stamfar (1. Mosebok 27, 1–30). Når Rebekka hjelper Jakob til å mislede sin gamle far for å sikre hennes egen foretrukne sønn arveretten, er dette ved første blikk et svik mot ektefellen, men er i virkeligheten en prisverdig handling siden det er Jahves vilje. Teksten gir også inntrykk av at Rebekkas ord blir lyttet til, for hele tre ganger gir hun Jakob ordre om hva han skal gjøre (1. Mosebok 27,6–8 og 13). Det er også Rebekka som ber Isak om å sende sønnen Jakob tilbake til familien i Mesopotamia for å finne seg en kone (1. Mosebok 27,46).
Rebekka i jødisk tradisjon
Jødisk bryllup i Polen
Som jødenes tradisjonelle stammor omtales Rebekka også som Rivka imenu (Rebekka vår mor). Hennes historie har vært gjenstand for mange tolkninger og fortellinger i den rabbinske fortellertradisjonen (aggada/midrash). Denne ble hovedsakelig til i de første århundrene av vår tidsregning, men også senere har tekstene vært åpne for nye tolkninger. I mange ortodokse jødiske miljøer brukes Rebekka og de andre stammødrene fremdeles som rollemodeller.
Mange jøder har derfor et langt mer ufyllende bilde av Rebekka, og hendelsene knyttet til henne, enn det som fremgår av bibeltekstene. Siden det dreier seg om hellige tekster, har moderne vitenskaps syn på hvorvidt bibelfortellingene gjenspeiler faktiske historiske personer og hendelser liten innflytelse på matriarkene og patriarkenes betydning innenfor jødisk tradisjon.
Rebekka blir omtalt som både klok og strålende vakker, som profet og en som handler slik Gud (Jahve) ville (Genesis Rabba 67,9). Det finnes litt ulike tradisjoner rundt hennes alder ved inngåelsen av ekteskapet. Ifølge én tradisjon ble Rebekka født den dagen Abraham ble kallet til å ofre Isak (Aqeda). Ulike tradisjoner oppgir forskjellige tall for hvor gammel han var under denne hendelsen. Den vanligste (middelalderrabbineren Rashi) er at han var 37 år, og at han deretter sørget over morens død i tre år før han ønsket å gifte seg. Ifølge jødisk tradisjon var den tjeneren Abraham sendte den samme Eliezer av Damaskus som omtales allerede i 1. Mosebok 15.2. Jødiske tekster bruker derfor ofte dette navnet istedenfor ord som trellen/slaven/tjeneren.
Smykkene Eliezer ga til Rebekka har ifølge tradisjonen også en symbolverdi. Gullringen som veide 10 sekel skulle symbolisere De ti bud, og de to armringene skulle symbolisere De to tavlene (Genesis Rabbah, 60,6). Brorens og morens forsøk på å utsette avreisen tolkes som et tegn på at de hadde dårlig karakter og planla å forgifte Eliezer for å stjele hans verdisaker. Rebekka fremstår da som den eneste personen i sin familie med høy moral. I forbindelse med Jakobs valg av kone viser det seg da også at Laban ikke er til å stole på.
Rabbinerne utviklet også flere mulige forklaringer på hvorfor Isak ventet i 20 år før han ba gud om en arving. Blant disse er en forestilling om at venteårene ville forkorte israelittenes senere opphold i Egypt, at Rebekka mangler livmor (Genesis Rabbah 65,5), eller at Isak selv var steril (Den babylonske Talmud, Yevamot 64a).
Fortellingen om hvordan Rebekka og Isak ble gift, har også satt sitt preg på jødedommens ekteskapslovgivning. I bibelteksten spør familien Rebekka om hun virkelig vil gå med tjeneren for å leve sammen med Isak, som hun aldri har møtt, og hun svarer ja. Ifølge rabbinerne visste hun imidlertid allerede før hun ble født at hun en gang skulle gifte seg med Isak (Pirkei de Rabbi Eliezer kap. 16.) Jødiske kvinner må derfor samtykke i å inngå ekteskap. Deretter velsigner familien henne, før hun drar (1. Mosebok 24,58–60). Ifølge noen tolkninger var dette en slags bryllupsseremoni. At brudens ansikt er tildekket med et slør er også viktig i det ortodokse jødiske bryllupsritualet.
Esau og Edom
Esau blir gjennomgående fremstilt som en primitiv mann og helt uskikket til å føre det jødiske folket videre. Rebekkas handlinger i forbindelse med hvordan Jakob fikk arveretten må også sees i lyset av at for talmudrabbinerne var Esau og Edom en kode for de fryktede og forhatte romerne. Senere kunne Edom også stå som kodeord for kristne.
Kunsten
De bibelske skikkelsene som omtales i 1. Mosebok har vært viktige motiver innenfor kunsten i mange land.