Det gamle testamentet – Store norske leksikon (original) (raw)

Rembrandts (1606-1669) framstilling av Moses med de ti bud.

Det gamle testamentet er den kristne betegnelsen for Den hebraiske bibelen, en kanonisk (hellig) skrift for jødedommen og kristendommen. Den jødiske betegnelsen er Tanakh.

Faktaboks

Etymologi

latin Vetus Testamentum, ‘Den gamle pakt’

Også kjent som

forkortes GT

Betegnelsen Det gamle testamentet er kristen og forutsetter at det finnes et «nytt» testamente – Det nye testamentet. Ordet testamente kommer av testamentum som er den kirkelatinske gjengivelsen av det greske diatheke (hebraisk berit, 'pakt, forbund').

Det gamle testamente er skrevet på hebraisk, med noen unntak som er skrevet på arameisk.

Innhold

Det gamle testamente består av 39 «bøker» som representerer et utvalg av litterære tradisjoner fra det gamle Israel.

Bøkene i Det gamle testamentet

Tekstene er samlet gjennom en lengre prosess. En rekke ulike sjangre er representert: historiske beretninger, fortellinger, lovstoff, kultiske forskrifter, religiøse sanger (salmer), myter, sagn, eventyr, fabler, dikt og visdomslitteratur. I utgangspunktet er tradisjonene før-jødiske og før-kristne, men danner bakgrunnsdokumenter for begge disse religionene. Islam har også mottatt betydelige impulser fra de gammeltestamentlige tradisjonene.

Skriftene i Det gamle testamente fikk sin form og ble nedskrevet fra det 10. til det 1. århundre f.Kr. Mange av skriftene vokste og ble gjentatte ganger redigert og aktualisert gjennom århundrene. Det er mulig at Mosebøkene forelå i den form de har i dag i det 5. århundre f.Kr. Historiefortellingene fra Josva til 2 Kongebok og profetbøkene hadde fått autoritativ form rundt 200 f.Kr., men de kunne fortsatt bli redigert og sirkulere i ulike litterære versjoner – versjoner som er reflektert i Septuaginta og Dødehavsrullene. Den litterære renessansen i det judeiske makkabeerriket (160—63 f.Kr.) fikk betydning for sluttføringen av mange av skriftene. Salmenes bok fikk sin endelige form i tempelmiljøet gjennom det 2. århundre f.Kr. og ble oversatt til gresk tidlig i 1. århundre f.Kr. – Davidssalmene er da blitt autoritativ Skrift og ikke bare en «salmebok». Josva-, Esra- og Nehemja-bøkene ble redigert og utvidet: Ekspansjonen av det judeiske riket i siste halvdel av det 2. århundre f.Kr. ga farger til beskrivelsene av landnåmet under Josva og gjenoppbyggingen på 400-tallet. Kjærlighetssangene i Høysangen synger om fruktbarheten i det nyvunne riket. Qumran-versjonene av Høysangen viser at dette skriftet vokste fram gjennom hele det 1. århundre f.Kr.

Dødehavsrullene viser at teksttradisjonen var mangfoldig fra det 4. århundre og til tempelets fall i 70 e.Kr. Samtidig vokste mønstertekster til de ulike bøkene fram fra tidlig i det 1. århundre f.Kr. og til tempelets fall, antagelig knyttet til skrivermiljøet rundt tempelet i Jerusalem. Disse standardtekstene ble alment akseptert etter tempelets fall. Samtidig viser den syriske bibeloversettelsen (Peshitta) at alternative versjoner sirkulerte i Syria og Mesopotamia gjennom det 2. og 3. århundre e.Kr.

Skriftene vinner autoritet og blir «kanoniske» gjennom prosesser som varer fra det 5. århundre f.Kr. til det 2. århundre e.Kr. I det 2. århundre e.Kr. settes de endelige grensene rundt Den hebraiske bibel, når jødiske skriftlærde blir enige om at skrifter som Høysangen, Rut, Forkynneren og Ester skal regnes som autoritative, mens andre (som Sirak og 1 Enoks bok) ikke er det. De kristne Septuaginta-biblene fra rundt år 400 e.Kr. inneholder også apokryfene – en rekke jødiske skrifter forfattet på hebraisk og gresk fra perioden 20—50 f.Kr.

Den jødiske kanon

Den jødiske kanon er tredelt og består av Loven (hebraisk torah), Profetene (hebraisk neviim) og Skriftene (hebraisk ketuvim). Loven består av de fem Mosebøkene (etter Moses, som man antok var forfatteren). Profetene er todelt: De tidligere profeter består av Josva, Dommerne, Samuelsbøkene og Kongebøkene. De senere profeter består av Jesaja, Jeremia, Esekiel og Tolvprofetboken (Hosea, Joel, Amos, Obadja, Jona, Mika, Nahum, Habakkuk, Sefanja, Haggai, Sakarja, Malaki). Til Skriftene regnes Salmenes bok, Job, Daniel, Esra, Nehemja samt festrullene (hebraisk megillot) som består av Rut, Høysangen, Forkynneren, Klagesangene og Ester.

De jødiske skriftlærde som gjennom 6.–10. århundre e.Kr. arbeidet med å sikre Den hebraiske bibelens korrekte uttale og tekstoverlevering kalles massoreter. Derfor kalles den hebraiske bibelteksten ofte for massoretteksten, forkortet MT.

Kristne bibeloversettelser

Kristne bibeloversettelser følger en tradisjon som går tilbake til den greske oversettelsen Septuaginta (som ble oversatt fra det 3. århundre f.Kr. til det 1. århundre e.Kr.) og har en annen rekkefølge enn den jødiske kanon. Det er en vanlig misforståelse at Septuaginta ble laget på grunnlag av en ferdig hebraisk kanon. I virkeligheten foregikk standardisering og kanonisering av massoretteksten og av Septuaginta-teksten som samtidige prosesser gjennom en rekke århundrer.

Moderne bibeloversettelser er oversatt fra et hebraisk manuskript fra middelalderen, Codex Leningradensis fra 1008. Selv om dette er et sent håndskrift, har Dødehavsrullene vist at tekstoverleveringen av den hebraiske standardteksten var svært pålitelig gjennom århundrene etter tempelets fall i 70 e.Kr.

Tradisjonen med å skulle oversette fra den hebraiske grunnteksten går tilbake til kirkefaderen Hieronymus på 300–400-tallet. Hieronymus mente at den hebraiske sannhet (hebraica veritas) var mer autentisk enn den greske sannhet (graeca veritas), fordi den greske sannhet bare var en oversettelse av jødenes opprinnelige bibel. Hans oversettelse av Det gamle testamente til latin, Vetus Testamentum, kalt Vulgata, ble dominerende for ettertiden.

Med renessansehumanismen og Luther fikk studiet av Det gamle testamente på originalspråket en ny oppblomstring, og det ble etter hvert vanlig å oversette til nasjonalspråkene. De såkalte apokryfe skriftene som fantes i Septuaginta og Vulgata, men ikke i Den hebraiske bibel, ble tatt ut av de lutherske bibler, men ikke av de katolske.

Etter den historisk-kritiske forskningens gjennombrudd på 1800-tallet har teologene vært opptatt av hermeneutiske og bibelteologiske problemstillinger knyttet til Det gamle testamente.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

• Barstad, Hans M.: En bok om Det gamle testamente, 2. utg., 2003, isbn 82-91397-10-4
• Hvalvik, Reidar & Terje Stordalen: Den store fortellingen : om Bibelens tilblivelse, innhold, bruk og betydning, 1999, isbn 82-541-0545-6

Kommentarer