Religion i Japan – Store norske leksikon (original) (raw)
Buddha-figurer hugd i stein, Usuki. Helt til i dag har Japan vært en av buddhismens sterkeste skanser, og dens betydning for kunst, filosofi og litteratur har vært stor. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Torii, den hellige port, et symbol for shinto-religionen. Den representerer portalen som skiller det dennesidige fra den åndelige verden. De to viktigste religionene i Japan er shinto, som kan regnes som den nasjonale religion, og buddhisme.
Svært mange japanere regner seg som både buddhister (72 prosent) og shinto-tilhengere (95 prosent). De tradisjonelle buddhistiske sektene (Jodo, Zen, Shingon) har størst tilslutning, selv om de «nye religionene» (shinko shukyo) har hatt stor fremgang etter 1945. Kristne utgjør en liten minoritet (om lag 1,5 prosent), men kristne forfattere og intellektuelle har likevel spilt en ikke ubetydelig rolle gjennom hele 1900-tallet. Japans grunnlov (1946) slår fast at offentlige midler ikke kan bevilges til religiøse grupper.
Shinto
Gjennom århundrene har det vært en utbredt oppfatning at shinto er en felles kulturarv for alle japanere. Dette har særlig kommet til uttrykk i den japanske kosmogonien (mytiske skapelsesberetningen) i verket Kojiki (712) der det fortelles om hvordan de japanske øyene og de viktigste guddommene ble skapt i tidenes morgen av guden Izanagi og gudinnen Izanami. Blant deres avkom var også Solens gudinne Amaterasu Omikami, som den japanske keiserætt fører sine aner tilbake til. I årene 1868–1945 var en nasjonalistisk variant av shintoismen statsreligion i Japan. Shinto ble da ikke definert som en religion, men som et moralsystem med vekt på patriotisme og forestillingen om keiseren som solgudinnens etterkommer, som alle japanere var forpliktet til å følge.
Buddhismen
Buddhismen ble innført fra Korea på 500-tallet. I de følgende tusen år satte buddhismen stadig sterkere preg på det japanske samfunn. Buddhismen ble først utviklet i hovedstaden Nara (Nara-skolene). På 800-tallet ble Tendai- og Shingon-skolene innført fra Kina. Begge var knyttet til keiserhuset.
Fra 1100-tallet av og i Kamakura-perioden (1185–1333) ble andre buddhistiske skoler innført fra Kina som i større grad appellerte til det brede lag av folket: de Rene Land-skolene (Jodo og Jodo-shinshu) og Zen. Nichiren-sekten, med sin særegne mangel på toleranse av andre buddhistiske retninger, ble dannet på 1200-tallet. I denne perioden ble buddhismen og shinto utsatt for sterk gjensidig påvirkning.
En rekke klostre utviklet seg til befestede byer og kunne mobilisere hærer av væpnede munker. Klostrene ble utradert under Oda Nobunaga (1534–1582), men buddhismen ble siden benyttet av statsmakten for å kontrollere befolkningen. I 1638 innførte man et system som innebar at hver familie måtte registreres ved et buddhisttempel, og bare buddhistprester hadde tillatelse til å utføre ritualer i forbindelse med dødsfall. Etter gjenopprettelsen av keiserens politiske makt i 1868 ble buddhismens posisjon svekket til fordel for shinto.
Kristendommen
Kristendommen ble først brakt til Japan av jesuitten Francisco Xavier i 1549 og fikk raskt betydelig utbredelse. De katolske misjonærene ble imidlertid utvist i 1587, og kristne ble utsatt for stadig forfølgelse inntil kristendommen ble totalt forbudt i 1637. Undergrunnskirker fortsatte imidlertid å eksistere frem til landet igjen ble åpnet for misjon i 1859.
Nye religioner
Nye religioner kalles shinko shukyo i Japan. Fra begynnelsen av 1800-tallet oppstod en rekke religiøse bevegelser, dels med overvekt av elementer fra shinto, dels fra buddhismen. Blant bevegelser med overvekt av shinto-elementer kan nevnes Omoto; buddhistiske retninger er for eksempel reiyukai, Soka Gakkai og Rissho Kosei Kai; og blant retninger som ikke naturlig kan klassifiseres i de to store hovedgruppene er tenrikyo, PL Kyodan (Perfect Liberty) og Aum Shinrikyo (Den Høyeste Sannhet).
For de buddhistiske retningene har særlig Tendai-skolen, med dens betoning av at alle kan «bli en levende buddha» og dens sterke fokusering på Lotussutraen som skriftautoritet, vært særlig innflytelsesrik. Felles for mange av de nye religionene er at de er grunnlagt av karismatiske personer, i en rekke tilfeller kvinner, og at de ofte hevder å formidle en særlig, guddommelig åpenbaring. Forfedrekult er også ofte et fremtredende trekk.
Ritualer
En rekke religiøse fester og tradisjoner feires av mange japanere. Det er vanlig at et hjem både har et kami-alter (kamidana) og et buddha-alter (butsudan) der offergaver i form av blomster og mat settes frem. Andre ritualer gjelder livets syklus (fødsel og bryllup feires gjerne med shinto-ritualer, mens begravelser utføres av buddhistiske prester) eller årets ulike faser: nyttårsfesten, midtsommerfesten (Bon-festen) og festene ved vår- og høstjevndøgn. Disse festene var opprinnelig knyttet til kulten av forfedrene og bekreftelse av slektens samhold, men har i nyere tid til en viss grad fått et mer verdslig preg.