kosmogoni – Store norske leksikon (original) (raw)
Den gråtende Heraklit og den leende Demokrit. Maleri fra 1477.
Kosmogoni er studiet av opprinnelsen og utviklingen av himmellegemer og systemene de er en del av. Begrepet brukes spesielt om planetene og solsystemet.
Faktaboks
Uttale
kosmogonˈi
av gresk ‘verden’ og ‘frembringelse’
I filosofi og religion
Kosmogoni er ofte en billedlig teori om verdens skapelse og utvikling, på mer primitive stadier gjerne med mytiske innslag. I religionene omfatter kosmogonien ofte en teogoni (av gresk 'gud'), det vil si en myte om gudenes opprinnelse, og en antropogoni (av gresk 'menneske'), et vil si en myte om menneskets tilblivelse eller skapelse.
Felles for tidlige kosmogonier er at de forestiller seg verden skapt av færrest mulig antall elementer, oftest bare ett, for eksempel vann, jord, luft, elveslam og så videre. De fleste slike teorier antar at verden har en begynnelse i tid. Forestillingen om skapelse fra intet var ukjent i antikken.
- Ideen om et urstoff som alle tings opphav finnes alt hos Thales (cirka 585 fvt.) med vannteorien.
- Hos den litt senere Anaximandros kalles urstoffet apeiron, som kanskje kan tolkes som det udifferensierte eller det ubegrensede; det synes også som om han har hatt forestillinger om varme, kulde og virvelbevegelse som årsaksprinsipper.
- Hos Anaximenes (cirka 500 fvt.) er urstoffet luft, og de virksomme prinsipper er fortetning og fortynning.
- For Heraklit (cirka 500 fvt.) er ilden urstoffet, og urkreftene er kjærlighet og hat (eller tiltrekning og frastøting).
- Hos Anaxagoras (cirka 460 fvt.) er virvelteorien viktig.
- Med Demokrit (cirka 420 fvt.) får vi en atomistisk-mekanisk kosmogoni hvor grunnelementene er de udelelige atomer og deres bevegelser i det tomme rom.
Hos senere greske filosofer får kosmogonien religiøse og moralske innslag. Jødisk-arabisk kosmogoni er mindre naturfilosofisk og sterkere preget av religiøse forestillinger.