slaget ved Stamford Bridge – Store norske leksikon (original) (raw)

Wilhelm Wetlesens illustrasjon av Kong Harald Hardrådes fall under slaget ved Stamford Bridge i 1066, tegnet til praktutgaven av Heimskringla i 1899. Bildetekst i boka: Sigurdsson vart råka av ei pil i strupen.

Slaget ved Stamford Bridge sto 25. september 1066 ved den engelske landsbyen Stamford Bridge i North Yorkshire, om lag tolv kilometer nordøst for York. Slaget ble utkjempet etter en norsk invasjon av England under kong Harald Hardråde og den engelske jarlen Tostig Godwinson. De engelske styrkene sto under ledelse av kong Harald Godwinson og slo de norske styrkene i slaget.

Faktaboks

Uttale

stˈæmfəd bridʒ

Også kjent som

slaget ved Stamford bro

Slaget ved Stamford Bridge var kort og hardt. Ifølge Snorre Sturlason var den norske hæren delt, og enkelte soldater manglet brynjer og annet utstyr. Likevel ble engelskmennene gitt hard motstand. Både Harald Hardråde og Tostig Godwinson falt der. Slaget ved Stamford Bridge har av mange blitt sett på som sluttpunktet for vikingtiden.

Kort tid etter slaget ble England invadert fra sør av hertug Vilhelm av Normandie, og kong Harald Godwinson ble beseiret og falt selv i slaget ved Hastings 14. oktober samme år.

Bakgrunn

I 1016 ble den danske kong Knut den mektige enekonge over England, og ryddet det gamle angelsaksiske kongehuset av veien. Etter Knut regjerte sønnene Harald Harefot (1035–1040) og Hardeknud (1040–1042). Sistnevnte hadde også vært konge i Danmark fra 1035, og inngikk i 1038 et forlik med den norske kong Magnus den gode om at den som levde lengst av de to kongene, skulle arve den andres rike.

Etter Hardeknuds død ble dermed den norske kong Magnus konge av Danmark, men i England kom et medlem av det gammelengelske kongehuset, Edvard Bekjenneren, tilbake på tronen. Ifølge Morkinskinna krevde Magnus også England som arv etter Hardeknud, men ga fort opp dette kravet.

Kong Edvard døde barnløs i 1066, og ser ikke ut til å ha lagt noen planer for hvem som skulle følge ham på tronen. Hans nærmeste slektning var den unge grandnevøen Edgar Ætheling, men det var i stedet kong Edvards nærmeste rådgiver Harald Godwinson som ble valgt til konge av de engelske aristokratene.

Han fikk raskt to utfordrere: Hertug Vilhelm av Normandie, og den norske kongen Harald Hardråde, som hadde alliert seg med Harald Godwinsons landsforviste bror Tostig Godwinson. Ifølge senere historikere var grunnlaget for Harald Hardrådes krav på England avtalen mellom Hardeknud og Magnus den gode fra 1038.

Slaget ved Stamford Bridge, illustrasjon fra Life of King Edward the Confessor, skrevet av Matthew Paris rundt 1250. Harald Hardråde i midten i rødt.

Denne framstillingen fra 1800-tallet viser kong Harald Hardråde før slaget, men dette er historisk galt. Han hadde verken hest eller rustning.

Den angelsaksiske krønike forteller at Harald Hardrådes 300 skip møtte Tostigs 60 skip, og at de seilte opp elva Humber i september 1066. Formodentlig ville de forsøke å finne støtte i Northumbria der Tostig hadde vært jarl og som hadde vært kjerneområdet for de skandinaviske bosetningene i England, den såkalte Danelagen. Etter et kort slag ved Fulford 20. september mot jarlene Edvin og Morcar inntok norske styrkene York, og de engelske jarlene flyktet. Den engelske kong Harald handlet imidlertid raskere enn Tostig og Harald Hardråde var forberedt på, og en overlegen engelsk hær møtte nordmennene 25. september, bare fem dager etter nordmennenes seier mot Edwin og Morcar.

Harald Godwinson og den engelske hæren hadde forlatt Tadcaster tidlig om morgenen og ridd inn i York. Her innrullerte man de få bevæpnede mennene byen fortsatt rådde over, og la ut på den ni kilometer lange strekningen langs romerveien til Stamford Bridge.

Flere mindre grupper av nordmenn som holdt på å samle inn proviant på nordsiden av elven, ble overrasket og angrepet av Harald Godwinsons rytteri. Én gruppe hadde drevet sammen en flokk kyr på vestsiden, og nå ble de selv jaget, og mange ble drept. En del av de flyktende nordmennene på vestsiden kom seg tilbake til broen. Her tok de oppstilling for å hindre engelskmennene i å komme over elven.

Akkurat hvor broen over elven Derwent lå den gangen, er usikkert, men Harald Hardrådes leir lå på østsiden av elven, på et platå omtrent 15 meter over elvebredden, et sted som i dag blir kalt Battle Flats. Fra platået var det en forholdsvis bratt skråning ned til elven. På vestsiden av elven var landskapet flatere.

Den angelsaksiske krønike, forelegg C, forteller at en av nordmennene forsvarte broa som skilte de to hærene slik at engelskmennene verken kunne få seier, eller krysse broa for å møte den norske hæren. Piler bet ikke på ham, men en av de engelske soldatene snek seg under broa og stakk nordmannen nedenfra så den engelske hæren kunne krysse broa trygt og slaget kunne ta til. Det sies at den norske soldaten drepte over 40 engelske krigere før han selv falt. Denne hendelsen er imidlertid ikke nevnt i de nordiske sagaene om Harald Hardråde.

Snorre forteller at den norske hæren fylket seg og gikk i skjoldborg. De engelske styrkene gikk til angrep og trakk seg raskt tilbake, for slik å lokke nordmennene til å bryte skjoldborgen. En slik sirkelformasjon var det beste forsvaret som Harald Hardråde hadde å stille opp med mot Harald Godwinsons rytteri. I midten av sirkelen ble Harald Hardråde og Tostigs bannere reist.

Snart var Haralds sirkelformasjon omringet av et galopperende rytteri som med jevne mellomrom og med full tyngde drev hestene inn i forsvarernes skjoldborg. Tapene må ha vært omfattende på begge sider i denne fasen, men skjoldborgen holdt. Så endret Harald strategi. I stedet for å fortsette å holde skjoldborgen intakt og satse på at forsterkningene fra hovedbasen i Riccall skulle nå fram i tide, begynte nordmennene å svare på rytteriets angrep med egne, voldsomme utfall.

Under et av disse utfallene ble Harald Hardråde truffet av en pil i strupen og segnet om. Alle som var med kongen under dette angrepet, ble drept sammen med ham. Tostig tok deretter opp det norske banneret og fortsatte kampen, men mangelen på krigere var nå så prekær at de ikke maktet å tette hullene i skjoldborgen. Det engelske infanteriet stormet gjennom åpningene i formasjonen, og snart var hele skjoldborgen i oppløsning. Tostig falt selv etter å ha blitt truffet av en pil i ansiktet.

Etter hvert mottok nordmennene forsterkninger under Øystein Orre, Harald Hardrådes svoger, som ledet an i et motangrep på de utslitte engelske linjene. En stund så det faktisk ut til at engelskmennenes linje skulle bryte sammen, men da også Øystein ble drept, flyktet nordmennene fra slagplassen.

Etter slaget ga Harald Godwinson Haralds sønn Olav Kyrre, orknøyjarlene Erlend og Pål Torfinnsson og resten av de overlevende på norsk side lov til å forlate landet. Da gisler var utvekslet, og Olav hadde sverget å ikke komme tilbake for å hevne faren, fikk de reise. Olav fikk lov til å ta med seg farens lik tilbake til Norge. Enkelte engelske stormenn fulgte også Olav tilbake til Norge, deriblant Skule kongsfostre.

Det blir sagt at restene etter Harald Hardrådes mektige hær fikk plass i 20–25 skip. Det måtte i så fall bety at over to tredeler av hæren ble drept, og det kan ikke stemme. Trekker man fra de overlevende orknøyingene og skottene som kjempet på Harald Hardrådes side, er det derimot fullt mulig at nordmennene ikke trengte mange skip for å komme hjem. Trolig var de fleste krigerne fra Skottland og Orknøyene ved nordmennenes base i Riccall, mens Harald og nordmennene oppholdt seg ved Stamford. Årsaken til at verken Olav Kyrre, Øystein Orre, Erlend eller Pål var med Harald til Stamford Bridge, er antakelig at de passet flåtebasen i Riccall.

Betydning

Minnestein over slaget ved Stamford Bridge på åstedet for slaget.

Seieren over Harald Hardråde betydde ikke at Harald Godwinsons kongedømme var reddet. Vilhelm av Normandies invasjonshær fulgte nemlig hakk i hæl, og Harald og restene av den engelske hæren måtte umiddelbart dra sørover for å møte den. Slaget ved Hastings i dagens Sussex sto 14. oktober. Harald Godwinson ble drept og Vilhelm ble ny konge.

Tilbake i Norge styrte Harald Hardrådes sønner Olav Kyrre og Magnus et land som de neste 30 årene opplevde en fredsperiode. Kanskje skyldes den fredelige perioden det enorme tapet av menn i England. Ikke før i 1090-årene kunne Olavs sønn Magnus Berrføtt igjen lede nordmennene til de britiske øyer.

Harald Hardråde som engelsk konge?

Tilfeldighetenes spill bidro til utfallet i konkurransen om den engelske tronen etter Edvard Bekjennerens død. Moderne historikere har imidlertid spekulert i mulige andre utfall dersom omstendighetene hadde vært annerledes.

Hadde Harald Hardråde vunnet over Harald Godwinson ved Stamford, ville trolig England på kort sikt ha blitt delt i to kongeriker; ett i sør med Vilhelm som konge og ett i nord med Harald som konge. Begge parter ville nok ha vært svært motvillige til å satse alt de hadde vunnet i et slag mot den andre før de hadde konsolidert seg i sine regioner. Hva som så hadde skjedd, blir spekulasjoner. Harald hadde ganske sikkert fått støtte fra de angloskandinaviske befolkningene i Danelagen, Galloway og Northumbria samt fra kongedømmene i Wales og Skottland, som allerede støttet ham med tropper.

Vilhelms krigsmaskin var på sin side mye mer effektivt enn Harald Hardrådes, med et formidabelt rytteri og en større andel profesjonelle soldater. Haralds hovedhær, som besto av leidangstropper fra Norge, måtte nok ha reist hjem så snart våren kom. Likevel ville Haralds ry og lokale støtte trolig resultert i en form for avtale, slik vi så mellom Knut den mektige og Edmund Jernside i 1016, og mest sannsynlig ville et nordengelsk kongedømme under Harald, med sete i York, ha bestått så lenge han selv levde. Trolig ville Vilhelm til slutt ha greid å legge riket under seg, og gjort England til det anglonormanniske kongedømmet som det i virkeligheten ble.

Hadde imidlertid vindforholdene i Den engelske kanal vært annerledes, kunne Harald Godwinson ha møtt Vilhelm i Sør-England med full styrke, lenge før Harald Hardråde ankom de nordlige områdene. Med den normanniske hertugen slått tilbake, ville Harald Godwinson ha møtt den norske kongens vikinger med en sterkt svekket hær. Slik kunne Harald Hardråde ha erobret hele England og gjenskapt en versjon av Knut den mektiges nordsjøimperium.

Det er nok usikkert hvor lenge et slikt rike kunne vare. Historiker Øystein Sørensen peker på at demografiske forhold taler imot en stabil ordning. Men England hadde nok ganske sikkert unngått tilpasningen til europeisk kontinental kultur i språk, statsliv, kunst og verdier som fulgte i kjølvannet av den normanniske erobringen. I stedet ville England forblitt en del av et nordatlantisk kulturområde og muligens også ha påvirket de norrøne erobrernes kultur i langt større grad enn det som i virkeligheten skjedde.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Primærkilder

• O‘Keeffe, K.O. (red.) (1983). The Anglo-Saxon Chronicle, MS C. Cambridge: Cambridge University Press.
• Snorre Sturlason. (1979), Heimskringla, utgivelse ved Finn Hødnebø og Hallvard Magerøy, bind 1–2 i Norges kongesagaer.
• Flokenes Kåre (oversettelse) (2001). Morkinskinna. Hafrsfjord: Erling Skjalgssonselskapet.

Sekundærlitteratur

• Aird, William M. (2004). Tostig, earl of Northumbria (c. 1029–1066), magnate. Oxford Dictionary of National Biography. Oxford: Oxford University Press.
• Barlow, Frank (2004/2006). Edward [St Edward; known as Edward the Confessor] (1003x5–1066). Oxford Dictionary of National Biography . Oxford: Oxford University Press.
• Fleming, Robin (2004). Harold II [Harold Godwineson] (1022/3?–1066), king of England. Oxford Dictionary of National Biography . Oxford: Oxford University Press.
• Hjardar, Kim (2011) Harald Hardråde – Tordenkilden fra Nord. I Per Erik Olsen (red.) Norges Kriger Fra Hafrsfjord til Afghanistan. Oslo: Vega Forlag.
• Kapelle, William E., The Norman Conquest of the North: The Region and Its Transformation, 1000–1135. Chapel Hill, NC: The University of North Carolina Press.
• Krag, Claus (2004). Harald Hardrada [Haraldr inn Harðráði, Haraldr Sigurðarson] (1015–1066), king of Norway. Oxford Dictionary of National Biography . Oxford: Oxford University Press.
• Lawson, Michael Kenneth (2004). Harthacnut [Hardecanute] (c. 1018–1042), king of England and of Denmark. Oxford Dictionary of National Biography. Oxford: Oxford University Press.
• Sørensen, Øystein. (2004) Historien om det som ikke skjedde. Oslo: H. Aschehoug & Co.

Kommentarer