Struves meridianbue – Store norske leksikon (original) (raw)
Struves meridianbue ble målt ved hjelp av en gradmålingsrekke formet som en kjede av trekanter. Den er den lengste meridianbue som noen gang er målt.
Monumentet over Struves meridianbue er reist på Fuglenes ved innløpet til Hammerfest.
Struves meridianbue betegner et arbeid som hadde til hensikt å finne nøyaktige mål for jordens form og størrelse. Arbeidet pågikk i perioden 1816–1855. Det besto i å måle vinkler i et stort antall målepunkt og beregne posisjoner i 13 målepunkt ved astronomiske observasjoner mot stjerner.
Faktaboks
Også kjent som
Opprinnelig kalt Den russisk-skandinaviske gradmålingsrekken. Engelsk Struve Geodetic Arc. Tysk Struve-Bogen. Russisk Дуга Струве
Struves meridianbue er den lengste sammenhengende gradmålingsrekke som er målt med klassiske metoder. 34 av de opprinnelige målepunktene er i dag på UNESCOs verdensarvliste.
Dette store internasjonale samarbeidet ble ledet av den tyske astronomen Friedrich Georg Wilhelm Struve. Selve rekken bestod av 265 hovedpunkter som dannet en kjede av 258 trekanter (samt 60 hjelpepunkt) noenlunde langs et valgt meridianplan gjennom observatoriet ved universitetet i Dorpat (i dag Tartu i Estland).
Avstandene i nettet ble bestemt ved overføring av ti basiser som ble målt svært nøyaktig (ned mot én millimeter per kilometer) ved bruk av basisstenger i lengdeenhetene toise (fransk) og sajen (russisk). Gradmålingsrekken strekker seg fra Stara Nekrasivka (nær Izmail) ved Svartehavet til Fuglenes (nær Hammerfest) ved Nordishavet, en avstand på 2821,853 kilometer. Meridianbuen går i dag gjennom ti land: Norge, Sverige, Finland, Russland, Estland, Latvia, Litauen, Hviterussland, Moldova og Ukraina.
Hensikten med meridianbuen
Kartet fra Struves rapport om meridianbuen, utgittt på fransk. Nordmannen Christopher Hansteen var medforfatter.
Hensikten med arbeidet var å få et grunnlag for å bestemme jordens størrelse og form (se geodetisk datum og jordellipsoide).
Ved å utføre målinger i en kjede av trekanter fra sør til nord langs en meridian kan man beregne lengden av en buegrad. I tillegg må man finne den astronomiske breddegradsforskjellen mellom begge endepunktene av trekantkjeden ut fra nøyaktige bestemmelser mot bestemte stjerner.
Slike astronomiske observasjoner ble utført i 13 av punktene, deriblant Fuglenes. Måledata fra de forskjellige stedene gjorde det mulig å beregne jordens flattrykning og ekvatorradius. Jordens krumning er stor når lengden av en buegrad er kort, og omvendt. Struves målinger viste at en bue som tilsvarte én meridiangrad var 359 meter kortere ved Svartehavet enn ved Nordishavet. Man benyttet også minste kvadraters metode for å beregne dimensjonene til en referanseellipsoide på grunnlag av gradmålingene.
Nytteverdi og anvendelse
Resultatet fra prosjektet har gitt et vesentlig bidrag til internasjonal geodetisk forskning, og de fleste land i Vest-Europa har brukt resultatene fra målingene som en viktig del av grunnlaget for kart og oppmåling helt til siste del av forrige århundre.
Buen i Norge
Monumentet over Struves meridianbue på eldre postkort.
Norge ble først trukket for fullt inn i prosjektet i 1845, under administrativ ledelse av Christopher Hansteen, som både var leder av Christiania Observatorium og direktør for Norges Geografiske Oppmåling. Feltarbeidene i Finnmark ble ledet av offiserene Fredrik L. Klouman og Christopher A. B. Lundh.
I 1854 ble det reist monumenter i gradmålingsrekkens sørligste og nordligste endepunkt. Begge eksisterer i dag. Monumentet på Fuglenes i Hammerfest er tegnet av Wilhelm von Hanno.
UNESCOs verdensarvliste
Punktet på toppen av Lille-Raipas i Alta er et punkt i ekspansjonsnettet mellom basis og meridianbuenettet.
Struves meridianbue med de 34 observasjonspunktene som fremdeles er bevart, ble i 2005 innskrevet på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv.
Fire av punktene ligger i Norge:
- Meridianstøtten på Fuglenes, som representerer det nordligste punkt i meridianbuenettet. Samtidig ble det foretatt astronomiske observasjoner her.
- Fjelltoppen Unna Ráipásaš (Lille-Raipas) i Alta. Dette representerer ekspansjonsnettet og oppskaleringen ut fra basis, for å få inn en målestokk mellom målepunktene.
- Luvddiidčohkka i Kautokeino. Dette representerer hovednettets møte med ekspansjonsnettet, slik at en kunne beregne avstandene mellom hovedmålepunktene.
- Bealjášvárri/Muvravárri i Kautokeino. Dette er det målepunktet som tar meridianbuenettet ut av Norge og inn Finland.
Fra UNESCO ble det påpekt at dette er første gang et vitenskapelig verk har kommet med på denne listen, samtidig som det er første gang mer enn to nasjoner har gått sammen om å ta vare på en slik verdensarv.