Theodor W. Adorno – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Theodor W. Adorno

Theodor Wiesengrund Adorno

Uttale

adˈorno

Født

11. september 1903, Frankfurt am Main

Død

6. august 1969, Visp

Theodor W. Adorno, 1958

Theodor W. Adorno var en av 1900-tallets mest innflytelsesrike filosofer og sosiologer.

Theodor W. Adorno var en tysk sosiolog, filosof, musikolog og kunstteoretiker.

Han studerte musikk, filosofi og sosiologi i Frankfurt og senere komposisjon under Alban Berg i Wien. I 1930 ble han knyttet til Institut für Sozialforschung i Frankfurt, men måtte som jøde emigrere til Oxford i 1934. Omtrent samtidig flyttet instituttet til New York, og Adorno sluttet seg til dette i 1938.

Forskningen i denne tiden rettet seg hovedsakelig mot forskjellige former for autoritet, blant annet for å forstå tidens fascistiske og nazistiske strømninger. Adorno ble en av lederne for et forskningsprosjekt hvor man med materiale samlet inn gjennom intervjuer og spørreskjemaer, prøvde å vise en forbindelse mellom dypereliggende personlighetstrekk og observerbar fiendtlighet overfor bestemte raser og religioner.

Prosjektet resulterte i den innflytelsesrike boken The Authoritarian Personality (1950). Etter krigen vendte Adorno tilbake til Frankfurt og ble professor i sosiologi og filosofi. Han ble leder for Institut für Sozialforschung, som ble et senter for den såkalte Frankfurterskolen.

Filosofi

Adorno interesserte seg mer for filosofi enn empirisk sosiologi. Sammen med Max Horkheimer utgav han en bredt anlagt kulturfilosofi i boken Dialektik der Aufklärung (1947). Hans hovedverk Ästhetische Theorie (1970; norsk utgave ved Arild Linneberg, Estetisk teori, 1998) ble utgitt like etter hans død. Adornos estetikk vender seg kritisk både mot den idealistiske kunstoppfatningen, fordi kunsten ikke kan forstås løsrevet fra samfunnet, og mot det dogmatiske marxistiske syn at kunst bare er en gjenspeiling av klasseinteresser. I stedet betrakter Adorno kunstens form som en avleiring av historisk innhold, og fremstår som en talsmann for modernistisk kunst både i litteraturen (Kafka, Beckett) og i musikken (Schönberg).

Den mest sentrale kategori i Adornos filosofi er ikke-identitet: De individuelle ting er ikke identiske med sitt begrep. Med den vitenskapelige revolusjonen og opplysningens fornuft underlegger mennesket seg naturen og gjenstandene gjennom teknikken. Derfor må den filosofi som ikke skal ende i barbari, prøve å arbeide med språket på en slik måte at det likevel gir et skinn av det konkrete eller individuelle som er gjenstand for erkjennelsen, som et alternativ til det teknisk-økonomiske systemets tendens til å utradere alle forskjeller gjennom vareformen. Adorno fremhever spesielt at essayet er en slik genre som kan fange inn det individuelle eller ikke-identiske. Han benytter seg følgelig av den essayistiske formen i sin egen fremstilling, noe som til tider kan gjøre ham vanskelig tilgjengelig.

Adorno-tekster oversatt til norsk finnes ellers i Kulturindustri (1972), Essays i utvalg (1976; red. Kjell Eyvind Johansen), Notar til litteraturen (1991), Musikkfilosofi (2003), Minima moralia (2006) og Opplysningens dialektikk (2011).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer