nazisme – høyreekstrem politisk ideologi – Store norske leksikon (original) (raw)

Svart-hvitt fotograft av en stor sal med store hakekors og den tyske ørnen på veggen. På et podium står Hitler midt på omringet av flere andre. Nede i salen sitter det tett i tett med folk. Alle hever armen mot til nazihilsen mot Hitler.

Adolf Hitler hilser medlemmer av den tyske riksdagen før en tale i Kroll-operaen i Berlin 4. oktober 1939.

Svart-hvittfoto. Mussolini er kledd i hvit bukse og jakke og løfter armen. Han står på en liten kasse. Bak ham står uniformskledde menn. Foran og til høyre i bildet er det marsjerende unge menn i uniformer med korte bukser og hakekors på ermet.

Benito Mussolini løfter armen i fascisthilsen under besøk av tysk nazistungdom i Roma 1. oktober 1936.

Nazismen er en politisk ideologi som oppstod i Østerrike og Tyskland etter første verdenskrig, parallelt med fascismens fremvekst i Italia.

Faktaboks

Også kjent som

nasjonalsosialisme

Selve navnet nazisme er en kortform av nasjonalsosialisme, men dette er også et sannsynligvis bevisst misvisende navn som de første nazistene tok i bruk, for å tiltrekke seg nye tilhengere. Nazismen har svært lite til felles med de ulike tenkemåter som grupperes under navnet sosialisme, og må ikke forveksles med disse.

Nazismen bygde på politiske strømninger som gjorde seg gjeldende i Østerrike og Tyskland omkring 1900, spesielt pangermanismen og völkisch-bevegelsen. Begge disse strømningene gikk inn for å samle tyskere i ett land eller stat, men der tysktalende som ikke ble ansett for å tilhøre det tyske folket likevel skulle holdes utenfor.

Hovedtrekkene i ideologien var en aggressiv, rasebasert nasjonalisme, en ytterliggående antisemittisme og en mistillit til de demokratiske styreformene. Nazismen så nesten alle andre politiske retninger og ideologier som sine fiender, og både kommunisme, sosialdemokrati, liberalisme og konservatisme ble omtalt i svært harde ordelag av nazistene.

Konspirasjonsteorier var en sentral del av nazistenes verdensanskuelse, og nazistenes politiske motstandere ble ofte mistenkeliggjort og omtalt som en del av en sammensvergelse mot det tyske folket.

Bakgrunn

Den nazistiske bevegelsen utgikk fra et lokalt parti i München, Deutsche Arbeiterpartei, som ble stiftet i 1919. Året etter ble partiet etablert på nytt med navnet NSDAP, Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei, et navn som det beholdt fram til partiet ble forbudt etter andre verdenskrig. Adolf Hitler overtok i 1921 ledelsen av dette partiet, og det er først under hans ledelse at partiet etablerte seg utenfor München og Bayern.

Med hjelp av blant andre Hermann Göring, Joseph Goebbels, Gregor Strasser, Alfred Rosenberg, Rudolf Hess, Wilhelm Frick, Robert Ley og Julius Streicher skapte han etter hvert NSDAP om til et totalitært masseparti. Medlemmene bar ofte ulike uniformer for å signalisere partitilhørigheten, og medlemskap i partiet forpliktet medlemmene til å bruke store deler av sin fritid på partiet, eller i organisasjoner tilknyttet partiet.

De politiske og økonomiske krisene, særlig fra 1929 til 1932, førte til at partiet fikk en rask økning i oppslutning i store deler av Tyskland. De nazistiske ideene, som ofte ble fremført med intens, fargerik og krigersk propaganda, fenget mange av de misfornøyde og deklasserte, og dem som drømte om en stor fremtid for det tyske folket og en stabil, sterk statsledelse. I 1933 klarte nazistene å gripe makten, da Hitler ble utnevnt til rikskansler eller regjeringssjef. I løpet av få måneder etterpå avskaffet nazistene det tyske demokratiet, den såkalte Weimarrepublikken. I tolv år etterpå satt Hitler og nazistene ved makten i Tyskland, fram til nederlaget i andre verdenskrig i 1945.

Svart-hvittfoto av en stor menneskemasse utenfor en lang og høy mur. Noen menn er kledd i uniform, noen menn er i stripete fargedrakter, kvinnene i bildet har hatt eller skaut. Noen kvinner bærer på små barn. Røyk skimtes på himmelen i bakgrunnen.

NSDAP vedtok i 1920 et program bestående av 25 punkter, som var sterkt agitatorisk preget og utarbeidet av Gottfried Feder, Dietrich Eckart og Hitler selv. Nazistene bygde også på egne fortolkninger av en rekke forfattere og tenkere, som i større eller mindre grad kan sies å ha gitt inspirasjon til nazistenes egen ideologiproduksjon, blant andre Friedrich Nietzsche, Georges Sorel, Joseph Arthur de Gobineau og Houston Stewart Chamberlain.

Programmet fra 1920 bygger på forskjellige teorier om «rase- og blodsrenhet», og på en ganske uklar økonomisk teori med trekk av antikapitalisme. I tillegg forfektet partiet en konspirasjonsteoretisk anlagt antisemittisme, der jødene ble beskyldt for å arbeide planmessig for å undergrave tyskerne og den «germanske rasen», med det siktemål å oppnå verdensherredømme.

I sin bok Mein Kampf forsøkte Hitler å gi en sammenfattende oversikt over nasjonalsosialismens ideologiske grunnlag. Denne kan ses på som en videreutvikling og utbrodering av programmet fra 1920, og ble noe i nærheten av en hellig tekst for de tyske nazistene, som blant annet sørget for at alle nygifte ektepar fikk et eksemplar av boken i gave fra staten.

På det forfatningsmessige planet gikk bevegelsen inn for totalitære ideer. Samfunnet skulle underordnes partiets myndighet, og førerprinsippet skulle gjennomføres innenfor alle deler av samfunnslivet. Partiet og staten var en enhet, og dette ble faktisk vedtatt i en egen lov allerede i 1933, der NSDAP ble omtalt som et statsbærende parti.

På det sosiale og økonomiske området ble det utviklet en særegen form for planøkonomi, der det private eierskapet til de fleste bedrifter ble beholdt, men hvor staten utformet helhetlige, økonomiske planer, som også var bindende for private virksomheter.

Det økonomiske systemet ble også i løpet av nazistenes tolv år ved makten i Tyskland stadig sterkere preget av statlig sentraldirigering, etter hvert som krigsinnsatsen la stadig flere av premissene for den økonomiske politikken. Det ble i tillegg nedlagt forbud mot uavhengige fagforeninger og arbeidsgiverforeninger, samtidig som at etableringer av nye virksomheter ble kontrollert og begrenset av myndighetene.

Men en rekke sosiale tiltak skaffet også nasjonalsosialismen sympati. Kulturpolitikken var sterkt antiliberal. Det ble gjennomført full ensretting, og alle avvikende retninger innen kunst og kultur ble bekjempet. Kirkens innflytelse på samfunnet ble begrenset.

Særlig uhyggelig var regimets raseideologiske og antisemittiske politikk, som endte i forsøket på å utrydde de europeiske jødene. Også sigøynere, slavere og såkalte «asosiale» ble svært hardt rammet av nazistenes brutale «rasepolitikk».

Andre land og etter krigen

Svart-hvittfoto av om lag 50 uniformerte menn som marsjerer to i rekke. Mannen på rad to bærer et stort flagg med et emblem. I bakgrunnen to hus, en stor sveitservilla og et mindre trehus.

Nasjonalsosialismen ble et forbilde for totalitære bevegelser i enkelte andre land, heriblant for Vidkun Quislings Nasjonal Samling i Norge, men dens grunntrekk fant aldri særlig tilslutning utenfor Tyskland.

Ved Tysklands sammenbrudd i 1945 ble alle nasjonalsosialismens organisasjoner forbudt. Senere forsøk på å skape en ny nasjonalsosialisme har med få unntak ikke vunnet særlig tilslutning.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Kommentarer (16)