Uranus – planet – Store norske leksikon (original) (raw)

Uranus er den nest ytterste planeten i solsystemet. Avstands- og størrelsesforholdene i figuren er ikke korrekte.

Uranus’ rotasjonsakse har en helning på hele 97,8 grader. Det betyr at planeten ligger nesten helt sidelengs sammenlignet med banen rundt Sola, som om det skulle rullet rundt i banen.

Uranus fotografert i infrarødt lys fra Hubble-romteleskopet. Bildet viser både planetens tynne ringsystem og varme områder i den ellers strukturløse atmosfæren.

Uranus' ringer og månene Cordelia (1986 U7) og Ophelia (1986 U8) fotografert av Voyager 2.

Uranus er den sjuende av planetene regnet fra Sola, og den tredje største planeten i solsystemet. Uranus er i likhet med Jupiter, Saturn og Neptun en gassplanet, nærmere bestemt en iskjempe.

Fra Jorda er Uranus så vidt synlig med det blotte øyet, i kikkert sees den som en liten grønnlig skive uten detaljer. Planeten ble oppdaget i 1781 av William Herschel.

Uranus har 28 kjente måner og 13 ringer.

Bane og rotasjon

Uranus bruker 84,02 år på å fullføre et omløp rundt Sola. Den gjennomsnittlige avstanden fra Sola er 2871 millioner kilometer, som er 19 ganger Jordas avstand.

Uranus’ rotasjonsakse har en helning på hele 97,8 grader. Det betyr at planeten ligger nesten helt sidelengs sammenlignet med banen rundt Sola, som om den skulle rullet rundt i banen. I halvparten av uranusåret får derfor den ene polen kontinuerlig sol (dag), mens den andre polen ligger i kontinuerlig skygge (natt). Ved hvert solverv peker én av polene ganske direkte mot Sola, mens ved hvert jevndøgn er ekvator vendt mot Sola og døgnene på Uranus ligner da mer på døgnene på andre planeter.

Ettersom rotasjonsaksen til Uranus ligger nesten i baneplanet, er rotasjonsperioden vanskelig å bestemme nøyaktig fra Jorda. Målinger foretatt av romsonden Voyager 2 viste at planeten roterer rundt sin egen akse i løpet av 17,24 timer.

Uranus (og Venus) roterer fra øst til vest, motsatt av de andre planetene og motsatt av rotasjonsretningen rundt Sola. Dette kalles retrograd rotasjon.

Oppbygning

Uranus har en omkrets rundt ekvator på 159 354 kilometer, fire ganger større enn Jorda. Den har 14,4 ganger Jordas masse, og tettheten er knapt en fjerdedel av Jordas.

Vår kjennskap til gassplanetenes oppbygning er basert på beregninger på grunnlag av målinger av atmosfærens sammensetning og planetens størrelse, form, rotasjon, masse, magnetfelt og gravitasjonsfelt.

Uranus har sannsynligvis en delvis flytende kjerne av jern og silikater, litt større enn Jordas, og en masse omkring tre ganger Jordas. Kjernen er omgitt av en mantel av frosset vann, ammoniakk og metan, som når en radius på 18 000 kilometer. Utenfor ligger et tykt atmosfæresjikt av hydrogen og helium, med metan i de dypere lagene. Det er metanet i atmosfæren som gir planeten dens blågrønne farge.

Uranus har ingen fast overflate fordi den består av gasser og væsker. Det er derfor ikke et tydelig skille mellom planeten og atmosfæren. For gassplanetene har man definert at bunnen av atmosfæren er der hvor det atmosfæriske trykket er 100 kilopascal (1 bar), som omtrent tilsvarer lufttrykket ved jordoverflaten.

Nær kjernen har Uranus en temperatur på nesten 5000 grader celsius. På overflaten er gjennomsnittstemperaturen –210 grader. På sitt kaldeste, –224 grader, er Uranus kaldere enn Neptun, som ligger lenger ut i solsystemet.

Uranus ser for det meste ut til å ha en strukturløs atmosfære, men det er blitt observert mørke flekker og skyer der.

Uranus har et magnetfelt som ved skytoppene har omtrent samme styrke som magnetfeltet ved jordoverflaten. Vinkelen mellom den magnetiske aksen og rotasjonsaksen er, i motsetning til hos de andre planetene (med unntak av Neptun), meget stor med en vinkel på nesten 60 grader. Dette gjør at nordlyset som er observert på planeten ikke sammenfaller med planetens poler.

Måner og ringer

Uranus har 28 kjente måner hvorav de fem største ble oppdaget i 1781, 1851 og 1948 med teleskop: Titania, Oberon, Ariel, Umbriel og Miranda. Titania og Oberon er størst og nesten like store.

De innerste 16 månene ble trolig dannet sammen med planeten. De består av halvparten is og halvparten stein. De har nesten sirkulære baner rundt Uranus’ ekvator med avstander mellom 50 000 og 600 000 kilometer. De ytterste elleve månene er trolig innfangede asteroider, ettersom de går i sterkt eksentriske (langstrakte) og skråstilte baner med gjennomsnittlige avstander på 4–21 millioner kilometer.

Uranus er omgitt av et ringsystem, i likhet med Saturn. Det er identifisert 13 ringer. Ringene ligger i ekvatorplanet 38 000–98 000 kilometer fra planetsenteret. Bredden på ringene varierer fra én til 17 000 kilometer. Mens den typiske størrelsen på partiklene i saturnringene er noen centimeter og mindre, synes få av legemene som uranusringene består av å være mindre enn én meter.

Ni av ringene ble oppdaget i 1977 da de okkulterte en stjerne, og to ble oppdaget av Voyager 2. I 2003 oppdaget Hubble-romteleskopet ytterligere to ringer.

Dannelse og tidlig historie

Uranus ble, i likhet med de andre planetene i solsystemet, dannet for rundt 4,5 milliarder år siden, like etter at Sola hadde blitt dannet.

Observasjoner og utforskning

Uranus ble oppdaget i 1781 av William Herschel, og var den første planeten som ble oppdaget ved hjelp av et teleskop. Herschel trodde først han hadde oppdaget en komet eller stjerne. Oppfølgingsobservasjoner av blant andre Johann Elert Bode gjorde det klart at det var en planet.

De fem største månene ble fotografert av Voyager 2 i 1986, og romsonden oppdaget ytterligere ti måner nærmere planeten. I 1999 ble enda en måne funnet på Voyager-bilder, og mellom 1997 og 2003 ble det med bakketeleskoper oppdaget ni måner, og med Hubble-romteleskopet to små måner i stor avstand fra Uranus. Den minste månen, nummer 28, ble oppdaget i 2023 og har en diameter på bare omtrent 8 km.

Fra Jorda har Uranus en maksimal størrelsesklasse på 5,68 og er så vidt synlig med det blotte øyet. I kikkert sees den som en liten grønnlig skive uten detaljer.

Uranus blir i dag iblant observert av Hubble-romteleskopet, som går i bane rundt Jorda, og ulike bakketeleskoper.

Romsonder til Uranus

Kun ett romfartøy har besøkt Uranus. 24. januar 1986 fløy Voyager 2 forbi med en avstand på 93 000 kilometer fra planeten. Den observerte Uranus i seks timer og ga mye grunnleggende informasjon om planeten, blant annet om rotasjonstiden, magnetfeltet, måner og ringer.

Muligheter for liv på Uranus

Uranus anses for å være ubeboelig for liv slik vi kjenner det. Temperaturen og trykket på planeten er sannsynligvis for ekstreme for at livsformer kan eksistere der.

Navn

Uranus er oppkalt etter den greske guden Uranus (Uranos på norsk), som var sett på som personifikasjonen av himmelen.

William Herschel, som først observerte planeten, kalte den opprinnelig Georgium Sidus (Georg-stjernen), etter den britiske kongen Georg 3. Navnet Uranus ble foreslått av Johann Elert Bode, og ble allment akseptert.

Det astronomiske tegnet for Uranus er ⛢.

Månene til Uranus er annerledes navngitt enn månene ellers i solsystemet. I stedet for å være oppkalt etter mytologiske karakterer fra gresk eller romersk mytologi, er månene oppkalt etter karakterer fra de litterære arbeidene til William Shakespeare og Alexander Pope.

Fakta om Uranus

* For gassplanetene er «overflaten» der hvor atmosfæren begynner, som er definert til å være der hvor det atmosfæriske trykket er 100 kilopascal (1 bar).

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer