alun – Store norske leksikon (original) (raw)
Alun er en fellesbetegnelse på en gruppe kjemiske forbindelser som blant annet inneholder svovel, oksygen, hydrogen og metall.
Faktaboks
Også kjent som
alum (engelsk)
Aluner er dobbeltsulfater og har bruttoformel MIMIII(SO4)2·12H2O, hvor
- MI er et enverdig alkalimetall- eller ammoniumion, NH4+
- MIII er et treverdig aluminium-, jern-, krom- eller lignende ion
Aluner hvor det treverdige ionet er aluminium, får navnet etter det enverdige ionet. For eksempel kalles kaliumaluminiumsulfat kalialun. Kalialun krystalliserer som fargeløse oktaedere og har vært kjent fra oldtiden.
Anvendelse
Alun har vært viktig i fargeindustrien. For å farge tøy, ble tøyet først lagt i en vannløsning av kalialun. Kalialunet reagerte med tøyet slik at det ble dannet et lag med aluminiumhydroksid på tøyet. Dette reagerte i sin tur med fargen.
Alun brukes til samme tekniske formål som aluminiumsulfat, men blir mer og mer erstattet av dette. Alun brukes også som adstringerende og blodstillende middel. Alunverket i datidens Christiania ble etablert i 1737 og nedlagt i 1815.
Mineraler
Kali-, ammonium- og natronaluner finnes sjelden i naturen. Kalialun finnes i alunskifer. Hyppigere forekommende aluner er mineralene halotrichitt (jernalun_)_ og pickeringitt (magnesiumalun).