apostasi – Store norske leksikon (original) (raw)
Apostasi er frafall fra en religion. Opprinnelig ble ordet brukt om frafall fra kristendommen. I kristendommen brukes ordet også i snevrere forstand om frafall fra en konfesjon.
Faktaboks
Uttale
apostasˈi
av gresk ‘frafall’
I kristne stater kunne apostasi tidligere medføre strenge straffer, som tap av eiendomsrett og landsforvisning. I den romersk-katolske kirke er apostasi det at en geistlig oppgir den kirkelige stillingen sin og vender tilbake til det verdslige livet uten først å få dispensasjon.
I islamsk kontekst brukes ofte betegnelsen ridda («opprør») for apostasi. Den som gjør opprør mot islam og avsverger sin tro, kalles murtadd («en som vender tilbake»). Apostasi inngår i lovgivningen i de fleste muslimske land. Det gjelder blant annet sivilretten, der en apostat kan miste arverett, rett til eiendom eller ekteskap. Apostasi reguleres også av strafferetten i enkelte muslimske land. I blant annet Afghanistan, Iran, Nigeria, Qatar, Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater og Jemen kan apostasi straffes med døden under gitte betingelser.