b – tone – Store norske leksikon (original) (raw)
B er en tone. Den ligger et kromatisk halvtonetrinn under h, og er en senkning av denne. Den er grunntonen i toneartene og akkordene B-dur og b-moll. Opprinnelig var b den andre tonen i grunnskalaen fra a, tilsvarende vår h.
På 900-tallet ble det innført to utgaver av tonen b, en høy b kalt b quadratum (etter sin form ) eller b durum (hard b), og en lav kalt b rotundum (etter sin form ♭) eller b molle (bløt b). Våre betegnelser dur, moll og kvadrat (= oppløsningstegn) har sin opprinnelse her, likeledes skrifttegnene ♭, ♯ og ♮. Bokstavlikheten førte til at b quadratum fra 1500-tallet ble kalt h i Tyskland og Norden (men ikke i romanske og engelsktalende land), mens b ble beholdt som betegnelse på den tonen som fremkommer når h senkes et halvt trinn. Vår tone h heter derfor på engelsk b, mens vår b kalles b flat (fransk si bémol, italiensk si bemolle).