dur – Store norske leksikon (original) (raw)
Dur er et begrep fra musikkteorien som sammen med begrepet moll beskriver skalaer, intervaller, akkorder og tonearter. Når musikk omtales, sies det at et musikkstykke går i en bestemt toneart, for eksempel C-dur eller c-moll. Durtonearten bygger på durskalaen som har to hele, ett halvt, tre hele og et halvt tonetrinn i oppadgående rekke. I vår kultur assosieres musikk som går i dur, med noe gledesfylt, i motsetning til musikk i moll som lett forbindes med noe sørgmodig og trist.
Faktaboks
av latin ‘hard’
Dur og moll har også blitt betegnet som to tonekjønn som kom til å prege tonaliteten etter at kirketoneartene, eller de modale skalaene, gradvis ble forlatt gjennom 1600-tallet.
Akkorder og intervaller
En akkord, for eksempel en treklang, kan være i dur eller moll. Treklangen C-E-G er en durtreklang. Intervallet, det vil si mellomrommet mellom C og E, er et durintervall, eller en stor ters. Durtreklangen har stor ters og ren kvint.