baccalaureus – Store norske leksikon (original) (raw)
Baccalaureus var opprinnelig en tittel for en jordeier i det sørlige Frankrike og i Nord-Spania. Ordet ble også brukt om en riddersvenn eller en lavere adelsmann.
Faktaboks
Uttale
baccalˈaureus
middellatin, omdannet av baccalarius
Fra 1200-tallet ble ordet brukt i Paris om innehaver av den laveste akademiske grad som måtte tas før magister- eller doktorgraden. Tittelen ble overført til andre universiteter og land i ulike former. Etter Bolognaprosessen har graden blitt tatt i bruk igjen i de fleste europeiske land, også i Norge, som laveste grad på universitet og/eller høyskole, da i den engelske skriveformen bachelor.