bevilgning – Store norske leksikon (original) (raw)
Bevilgning er en avgjørelse om å bruke penger til å dekke bestemte utgifter. Retten til å fatte offentlige bevilgningsvedtak er lagt til folkevalgte organer.
I staten er det Stortinget (Grunnlovens § 75), i kommunen kommunestyret og i fylkeskommunen fylkestinget. Den statlige bevilgningsmyndigheten er svært ofte delegert fra Stortinget til regjeringen og departementene og til etater under departementene. Svært ofte er det slik at de som bruker de bevilgede pengene, ikke er de samme som bevilger dem. Bevilgninger kan tilgodese enkeltpersoner, organisasjoner, foretak (også offentlige, som sykehus) mm.
Et eksempel på en bevilgning fra et kommunestyre er det når en kommune gir støtte til investeringstiltak for å legge til rette for best mulig utnyttelse av beite i utmark. Et eksempel på en bevilgning fra et departement er det når Kulturrådet, som ligger under Kultur- og likestillingsdepartementet, gir arrangørstøtte til scenekunst.
For at det skal foretas en bevilgning, må det være inntektsmessig dekning for den. Bevilgningen må derfor ha grunnlag i et budsjett for henholdsvis staten, kommunen og fylkeskommunen.
Stortinget har et eget bevilgningsreglement som gir regler for oppstilling av statsbudsjettet, med inntekter og utgifter. Bevilgningsreglementet er fastsatt ved stortingsvedtak av 11. mai 1928 med senere endringer.
Bevilgning må ikke forveksles med bevilling, som betyr tillatelse fra det offentlige (for eksempel skjenkebevilling).