biotitt – Store norske leksikon (original) (raw)
Bergartsdannende svart biotitt med ei lys stripe av kvarts.
Biotitt er en fellesbetegnelse for de mørke mineralene innenfor glimmergruppen, med den generelle kjemiske formel K(Mg, Fe, Al)3Si3O10(OH,F)2.
Faktaboks
Uttale
biotˈitt
oppkalt etter den franske fysikeren Jean-Baptiste Biot
De mørke glimmermineralene består i hovedsak av en fast løsningsserie mellom det jernrike endeleddet annitt (svart) og det magnesiumrike endeleddet flogopitt (brun farge). Et annet aluminiumsrikt endeledd er siderofyllitt.
Biotitt er et sjiktsilikat hvor jern (Fe), magnesium (Mg), aluminium (Al), silisium (Si), oksygen (O) og hydrogen (H) danner sjikt som er svakt bundet sammen ved hjelp av kaliumioner (K). Dette medfører at mineralet kan deles i tynne flak som er bøyelige og fleksible.
Ved forvitring av små biotittkorn blir fargen gyllen, og mineralet blir av ukyndige av og til forvekslet med gull, derav betegnelse «kråkegull» eller engelsk fool's gold.
Forekomster
Biotitt er et vanlig mineral i mange metamorfe bergarter som glimmerskifer og magmatiske bergarter som granitt og trondhjemitt. En regner med at 7 prosent av jordskorpa består av biotitt. Noen av de største kjente biotittkrystallene er fra pegmatitter i Iveland, Aust-Agder, med en størrelse på opptil 7 m².
Navnet
Biotitt ble navngitt av Johann Friedrich Ludwig Hausmann i 1847 til ære for den franske fysikeren Jean-Baptiste Biot som forsket på de optiske egenskapene til glimmermineraler.