birøkt – Store norske leksikon (original) (raw)
Birøkter i arbeid med bikube plassert i skogsterreng.
Birøkt er stell av honningbier, Apis mellifera, for å høste honning eller andre biprodukter som lagres i kubene.
Historikk
Mennesket har drevet birøkt i minst 9000 år i det nordlige Afrika. Birøkt i Norden er av langt nyere dato, selv om det ble drevet birøkt i Sverige og Danmark så langt tilbake som i sein vikingtid. Det er funnet honningbier i en arkeologisk utgraving datert til år 1175–1225, men det er usikkert om dette var birøkt i egentlig forstand eller om det dreier seg om ville honningbier.
Bikuber
Birøkter med vokstavle og beskyttelsesklær.
Birøkt. Skjematisk tegning av en bikube. Innfelt en av rammene (forstørret), som bienes vokskake er festet i. I midten (blått) ligger cellene hvor de nye biene blir utviklet. Utenfor lagrer biene pollen (markert med rødt), og ytterst ligger honningen (gult). Rammene henges vertikalt på lister inne i kuben.
Mens ville honningbier lever i trestammer og lignende, holder birøkterne sine bier i kuber, som tidligere var laget av halm eller tre. I dag blir det for det meste brukt kuber av trykkfast isopor.
Inne i bikuben er det normalt trerammer som holder på plass vokstavler. Vokstavlene er bygd opp av sekskantede celler som vender vannrett ut fra en felles midtvegg. Byggematerialet er voks som biene produserer selv. Cellene sentralt i bikuben brukes til å fostre opp nye bier. Øvrige celler er lagerrom for honning og pollen. Biene samler nektar i blomstene og lagrer denne i cellene, hvor den omdannes til honning. Når honningen er moden, blir cellene forseglet med bivoks.
Bisamfunnet
Bier som steller med yngel.
Biene er varmekjære dyr i sommerhalvåret, men tåler kulde om vinteren. Biene danner da en vinterklase hvor de opprettholder en temperatur på 10–30 °C avhengig av plassering i vinterklasen. En kube har én dronning og 7000–15 000 arbeidsbier om vinteren, om sommeren øker tallet på arbeidere til cirka 50 000. Dronningen er det eneste reproduserende hunnindivid i kuben og begynner eggleggingen i februar–mars. Egg som legges i vanlige celler gir nye arbeidere etter en yngleperiode på 22 døgn.
Bisamfunnet kan ses på som en superorganisme som formerer seg ved todeling. Denne prosessen kalles sverming, og bisamfunnet forbereder seg på sverming ved at de produserer et antall nye dronninger. Dronningene produseres i store celler som er plassert vertikalt på vokstavlene. Den første som klekkes av disse, dreper normalt de andre og parer seg senere med 5–15 hanner, som kalles droner, i løpet av én eller flere paringsutflukter. Før de nye dronningene klekkes, forlater den gamle dronningen sammen med om lag halvparten av arbeidsbiene sitt gamle hjem og starter et nytt bisamfunn. Denne svermingen går sterkt ut over honningutbyttet, derfor prøver birøkterne å hindre dette med ulike midler, blant annet ved å avle fram mer svermetrege bier.
Dronene forekommer normalt bare om sommeren. De er fullt utviklede hannindivider, hvis eneste oppgave er å befrukte en dronning. På seinsommeren, når det ikke lenger finnes ubefruktede dronninger, blir dronene jaget ut av kuben. Dette kalles droneslag. Dronningen kan avgjøre om eggene skal befruktes eller ikke. Befruktede egg blir enten arbeidsbier eller dronninger avhengig av hvordan yngelen blir fôret. De ubefruktede eggene blir til droner.
Honning
Når biene samler nektar, foretrekker de masseblomstrende arter slik at birøkteren kan høste sortshonninger gjennom sesongen. Typiske sortshonninger er bringebærhonning, kløverhonning og lynghonning.
Ved vandrebirøkt blir kubene flyttet til områder med rik blomstring av viktige trekkplanter eller landbruksvekster, spesielt frukt og bær som trenger pollinering av insekter for å oppnå gode avlinger.
Produksjon og omsetning
Birøkter, ikledd beskyttelsesutstyr, som kontrollerer en av vokstavlene i en bikube.
I Norge drives birøkt for honningproduksjon og pollinering av kulturvekster. Noen av birøkterne kan i tillegg til honning høste pollen, propolis og droneyngel. Internasjonalt høstes det også bigift og dronninggele (stoffet som biene fôrer dronningyngelen med). Når vokstavlene er fylt opp med honning og biene har forseglet cellene med et vokslag, kan birøkteren høste rammene med disse vokstavlene. Birøkteren fjerner voksforseglingen ved hjelp av en skrellegaffel eller en større skrellemaskin. Deretter settes rammene i en honningslynge som fungerer som en sentrifuge og slynger honningen ut av vokstavlene. Honningen som på dette tidspunktet er flytende, tappes ut av bunnen på slynga for å siles slik at rester av bivoks blir fjernet. Avhengig av forholdet mellom ulike sukkerarter i nektaren vil honningen enten holde seg flytende over lang tid, eller den vil krystallisere. Med unntak av honning fra klokkelyng og bærlyng som blåbær og tyttebær vil den norske honningen krystallisere. Birøkteren bruker da å ta kontroll over krystalliseringsprosessen slik at honningen får mange små krystaller og honningen blir smøremyk. Hvis man ønsker å gjøre fast krystallinsk honning flytende kan den varmes i vannbad. Krystallene vil da smelte og honningen vil holde seg flytende i noen uker.
Den årlige produksjonen av honning i Norge varierer mye, avhengig av blant annet blomstringsforhold hos trekkplantene, temperatur og nedbør. Variasjon fra 1000 tonn til over 2000 tonn per år forekommer. Produksjonen per kube varierer fra 5 til over 100 kilo med et gjennomsnitt på 25–30 kilo. Etter at birøkteren har høstet honning på seinsommeren, må biene fôres med sukkersirup som biene lagrer i bikuben og spiser gjennom høsten og vinteren.
Det er 4500–5000 birøktere i Norge (2020). De fleste er hobbybirøktere, men noen har honningproduksjon som viktigste næring. Et årsverk i birøkt innebærer at man har om lag 250 bisamfunn. Totalt har birøkterne cirka 55 000–60 000 «bifolk» som er birøkternes betegnelse på et bisamfunn. Flest bikuber finner vi på Østlandet og Sørlandet. Deretter følger Vestlandet og Trøndelag. Klimagrensene for honningproduksjonen er stort sett de samme som for fruktdyrking, men det finnes også et fåtall birøktere i Troms og Finnmark.
Biraser
I Europa finnes det om lag ti underarter eller raser av honningbier. I Norge er en av rasene, den brune bia Apis mellifera mellifera hjemmehørende, men den er i stor grad blitt fortrengt av rasen krainerbie og krysningsbia buckfast. Det finnes ikke mye brune bier igjen på verdensbasis, derfor er det viktig å ta vare på den brune bia i Norge. Dette gjøres gjennom et nasjonalt avlsarbeid som drives av Norges Birøkterlag for å bedre rasens produksjonsegenskaper. For å hindre hybridisering med andre raser av honningbier er det opprettet reinavlsområder. Et reinavlsområde er et geografisk område hvor det kun er lov å holde bier av en angitt rase. Reinavlsområdene er opprettet i henhold til forskrift om avlsfremmende tiltak på bier. Norsk Brunbielag er en egen organisasjon som arbeider for å bevare den brune bia i Norge.
Organisasjoner
Norges Birøkterlags logo
Honningcentralens logo
Norges Birøkterlag er birøkternes faglige organisasjon med rundt 4500 medlemmer. Norges Birøkterlag driver avlsarbeid, forskning og utviklingsarbeid på sykdommer og parasitter på honningbier og arbeider for øvrig for birøkternes interesser. Avlsmålet for bier er snille bier med høy honningproduksjon og pollineringsevne, liten svermetrang og motstandskraft mot sykdommer og parasitter. Avlsarbeidet omfatter testing av dronninger hvor man registrerer bisamfunnenes egenskaper, drift av parestasjoner og godkjenning av reinavlsområder.
Honningcentralen SA er et samvirketiltak stiftet av birøkterne selv for å sikre en jevn og tilfredsstillende kvalitet og omsetning av honning. Honningcentralen omsetter årlig rundt 500 tonn norsk honning og er den viktigste markedsaktøren på importert honning.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
Litteratur
- Lunder, Rolf: Håndbok i birøkt, tredje utgave, 1980
- Villumstad, Egil: Birøkt som hobby og næring, fjerde utgave, 2004