bitrate – Store norske leksikon (original) (raw)
Bitrate er overføringshastighet på en datalinje, målt i antall overførte bit i sekundet (bit/s). Bitraten uttrykker den øvre grensen for linjens overføringskapasitet.
I engelsk tekst brukes gjerne forkortelsen «bps» eller «b/s» (bits per second), i motsetning til den internasjonalt normerte betegnelsen «bit/s».
Utvikling av bitrate
Tidlig i 1990-årene hadde et vanlig 56K modem en bitrate på 56 000 bit/s. ISDN-teknologien doblet dette, først til 64 kbit/s og så til 128 kbit/s.
Med bredbånd DSL-forbindelse (som ADSL) til internett ble det på 2000-tallet mulig å få bitrater fra 350 kbit/s og opp til 24 til 25 Mbit/s (ADSL2+), som med moderne komprimeringsteknikker kunne brukes til å overføre video.
I dag tilbyr flere bredbåndsleverandører flere hundre Mbit/s til privatkunder, over HFC- eller rene fibernett.
Vanlig lokale datanett gir 10 Mbit/s eller 100 Mbit/s, mens trådløse lokalnett kan levere opptil 600 Mbit/s (IEEE 802.11ax-standarden) som delte ressurser. Optiske fibre kan ha bitrater på flere Gbit/s.