bredbånd – Store norske leksikon (original) (raw)
Bredbånd er kabel- eller radioforbindelser med mulighet til rask overføring av store mengder digital informasjon. Det finnes både analoge og digitale bredbåndsnett. Eksempler på slike nett er Internett, kabel-TV-nett og sentrale fellesdeler av telefonnettet.
Faktaboks
engelsk broadband
Også kjent som
høyhastighetskommunikasjon
Historikk og definisjoner
Etter innføringen av den digitale signalteknikken ble bredbåndsbegrepet forbundet med digitale overføringssystemer med stadig økende kapasitet:
- I 1960-årene var 9,6 kbit/s (kilobit per sekund) i en telefonkanal «superhastighet» i forhold til 110 bit/s overføringshastighet for fjernskrivere.
- I 1970-årene ble 48 kbit/s modem oppfattet som bredbåndsoverføring.
- I den første bredbåndsmeldingen fra regjeringen («Bredbånd til hele landet», fra april 2000) ble 1 Mbit/s antydet som nedre grense for bredbånd.
I dag (2021) definerer den internasjonale teleunionen (ITU) bredbånd som forbindelse med tilstrekkelig kapasitet til samtidig overføring av tale, data og video, uten å oppgi noen nedre hastighetsgrense. Begrepet mobilt bredbånd ble tatt i bruk da HSDPA og HSPA ble lansert på midten av 2000-tallet. Senere har mobil bredbåndsteknologi blitt videreført med LTE og 4G.