bitumen – Store norske leksikon (original) (raw)
Bitumen brukes som bindemiddel i asfaltdekker.
I all hovedsak fremstilles bitumen gjennom raffinering av råolje, men det finnes også naturlige forekomster av bitumen; som store «sjøer», sprekkfyllinger i fjell og som impregnering av porøse bergarter og sand. Bildet er fra en av bitumensjøene i Venezuela. Materialet i disse sjøene består av en blanding av leire, fin sand, vann og bitumen.
Bitumen er en gruppe mørke til svarte, faste eller flytende hydrokarboner som kan være naturlig forekommende eller fremstilt ved raffinering av råolje. Bitumen har en rekke bruksområder, og er blant annet bindemiddel i asfalt.
Faktaboks
latin for ‘asfalt’ eller ‘jordbek’
Egenskaper
Bitumen blir stivt og elastisk ved lave temperaturer, mens det ved høye temperaturer blir flytende og viskøst (visko-elatisk materiale). I det vanlige bruksområdet har bitumen både elastiske og viskøse egenskaper. I flytende tilstand er bitumen svært klebrig og gir god vedheftning til steinmaterialer. Dette gjør bitumen velegnet til bruk som bindemiddel i asfaltdekker.
Forekomst
I naturen forekommer bitumen som store «sjøer», sprekkfyllinger i fjell og som impregnering av porøse bergarter og sand. Best kjent av bitumensjøene er sjøene på Trinidad (areal 0,5 km2, største dybde 40 m) og i Venezuela. Materialet i disse sjøene består av en blanding av leire, fin sand, vann og bitumen.
Fjellsprekker som er fylt med bitumen forekommer i flere land. Størst kommersiell interesse har forekomsten i Utah, USA, der sprekkene er opp til seks meter brede. Materialet kalles gilsonitt. Bergarter impregnert med bitumen finnes i flere europeiske land, blant annet Italia, Spania, Frankrike, Sveits og Tyskland. I Alberta i Canada finnes enorme forekomster av bitumenholdig sand (tjæresand).
Fremstilling
Den alt overveiende del av bitumen til industriell bruk fremstilles ved raffinering av råolje. Dette foregår vanligvis som en destillasjon med temperatur opp til 300–350 °C. Dermed destilleres de letteste produkter slik som bensin, white spirit, fyringsoljer og tungoljer, fra råoljen. Tilbake blir den tyngste fraksjonen som danner utgangspunktet for fremstillingen av bitumen.
Det finnes nærmere 1500 forskjellige råoljer i verden, men bare et fåtall er egnet til fremstilling av bitumen. Årsaken er at råoljene har vidt forskjellig sammensetning og karakter.
Råoljen fra de norske forekomstene i Nordsjøen benyttes ikke til fremstilling av bitumen fordi den ikke inneholder nok av de tunge bestanddelene. Ingen av de norske raffineriene produserer bitumen.
Anvendelse
I Norge brukes bitumen i en lang rekke produkter, blant annet i asfalt. Dessuten brukes mye bitumen som coating på rørledninger til havs. Sammen med glassfiber brukes bitumen som tetningsmiddel i industrien og i takplater. I demninger brukes bitumen som tetning av damkjernen.
Historikk
Bitumen har vært i bruk i mer enn 5000 år. Det har vært, og blir fortsatt anvendt i byggetekniske konstruksjoner og som tetningsmateriale mot vann. Det er funnet vannbasseng i India fra år 3000 fvt. som i prinsipp er bygd slik moderne dambygging utføres i dag, med en tett kjerne av asfalt i midten.
Bitumen har også blitt brukt som bindemiddel i skulpturer, til konservering og tetningsmiddel i båter.
Bruk av bitumen som veibyggingsmateriale er beskrevet på en bautastein fra det gamle Babylon fra cirka 2500 fvt. De eldste bevarte og kjente veianlegg stammer fra kong Nebukadnesar 2 (cirka 630–562 fvt.) i Babylon.