bjelke – Store norske leksikon (original) (raw)
Bjelke er en langstrakt, rett og regelmessig formet, vanligvis bærende konstruksjonsdel, som oftest under gulv, bjelkelag, tak eller annet dekke.
Faktaboks
Uttale
bjˈelke
av norrønt: bjalki
En bjelke ligger på vertikale støtter eller på større hovedbjelker (dragere). Den kan spenne mellom to opplagringspunkter eller flere. Bjelker kan også ta opp horisontale strekkrefter, og kalles da bindebjelker. Bjelkens høyde er som regel større enn bredden, da dette utnytter materialenes bæreevne best (bæreevnen er proporsjonal med kvadratet av høyden).
Bjelker er vanligvis horisontalt bærende (for eksempel som del av bjelkelag og takverk), men kan også være skrått bærende (under tak, som del av takverk) og kalles da sperrer.
Materialer
Bjelker kan være utført av forskjellige materialer:
- armert betong (for eksempel frittliggende firkantbjelke, rektangulærbjelke eller med andre tverrsnitt, så som H-bjelke, I-bjelke eller T-bjelke). Den kan være utstyrt med voute.
- stål (for eksempel klinket eller sveiset platebjelke, normalprofilbjelke (f.eks. NP-stålprofil, I-stålprofil, H-stålprofil) og firkantrørprofil).
- tre, vanligvis med rektangulært tverrsnitt, i dag for eksempel cirka 5 x 15 cm (2x6 tommer) eller 5 x 20 cm (2x8 tommer). I eldre tid opererte man også større dimensjoner. Smalere bjelker (1,5 tommer = ca. 3,6 cm) kan unntaksvis forekomme. disse kalles halvbjelke eller plankebjelke. Bjelker kan også utføres av limtre og som fagverksbjelke.