sperre – bjelke – Store norske leksikon (original) (raw)
Skjematisk snitt av et lite laftehus med tak båret av sperrer som er felt ned i langveggens raftstokk.
Tysk sperrebind med sperrene tappet ned i en loftsbjelke så det danner en stiv trekant. En hanebjelke hindrer nedbøyning av et tungt tak. For å føre taktekkingen utenfor «sperretærne» er det festet «skalker» mellom sperrene og loftsbjelken. Etter Böhn, Theodor: Handbuch der Holzkonstruktionen, Dresden 1911, s. 302.
Sperre er en bærende bjelke i en takkonstruksjon, lagt samme vei som takets fall. I saltak har sperrene nederst opplegg på bærende yttervegger, øverst i mønet kan de ha opplegg på en mønsås langs takryggen og være festet til denne. Sperrene kan ha opplegg bare på langveggene, som da må bindes sammen med beter eller bindebjelker for å motvirke sidetrykk fra taket. Hvis hvert sperrepar er forbundet med en bindebjelke, danner de en stiv trekant, et sperrebind, der sperrene er tappet ned i eller felt sammen med bjelken, ofte en loftsbjelke. Høye sperrebind har ofte en hanebjelke (eller flere) mellom sperrene for å hindre nedbøyning på grunn av snølast eller vindtrykk.
Kraftigere åsbærende sperrebind med større avstand kalles sperrebukk.
Det finnes utallige typer sperrebind med andre avstivende ledd som saksesperrer eller «sverd». Slike fantes og finnes på stavkirker og kirker av murverk fra middelalderen.
I pulttak spenner sperrene mellom to yttervegger.
En sperre har som regel et hakk – også kalt garp – der sperren ligger an mot den horisontale bæreren, for eksempel raftstokk eller toppsvill (rem) i vegg. Anleggsflaten mellom garpet og toppsvillen kalles sperresåle.
En spesiell type er dobbelt sperre. Her står to sperrer over hverandre. En annen type er gradsperre (uttales ofte gratsperre), som er en sperrearm som går fra hjørne til valmtopp i et valmtaks møne. Ryggsperre er et annet navn på denne sperretypen. En kilsperre eller rennesperre er sperren i møtet mellom to skrå takflater i vinkelen mellom to fløyer.
En historisk definisjon av sperrer
Theodor Broch skrev 1848 i den første norske lærebok i husbygging dette om sperrer i bind 2, side 17: «Den væsentligste Del af et Tag er Spærrerne; ved disses Beklædning med Teglstene, Halm, Skifer, Spaaner, Plader eller Pap, dannes Tagfladerne. Spærrerne anbringes i Regelen [...] parvis mod hinanden over en og samme Bjælke, i hvilen de begge med deres nederste Ender nedtappes. Tappens Brede er sædvanlig 1 3/4 à 2", men dens Længde 2 1/2″, og denne Dybde have ogsaa Taphullerne i Bjækerne. Tappene forbores eller fornagles ikke, men da Spærrerne trykke stærkt mod Bjælkernes Endetræ, saa bør dette (hvad vi kalde Spærretaaen) ikke være under 5″, d. e. Spærren bør ikke stilles nærmere Bjælkens Ende.»
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Jon Bojer Godal, Steinar Moldal: Beresystem i eldre norske hus, Trondheim 2009.
- Theodor Broch: Lærebog i Bygningskunsten, Christiania 1848.
- Lutz Volmer og Haio Zimmermann: Glossar zum prähistorischen und historischen Holzbau, Wilhelmshaven 2012. (Med termer på ni språk, blant dem norsk).